Tjære har vore vanleg til overflatebehandling av treverk utandørs. I nyare tid har det vore mest til stavkyrkjene og til trebåtar ein har brukt tjære. Tidlegare var tjære noko som ein måtte ha på ein normalt utstyrt gard for å smørje det meste av reiskap av treverk som vart brukt utandørs. Eg har ikkje belegg for å hevde at det har vore utbreidd å bruke tjære på høvlar og anna snikkarverktøy. Eg har ikkje funne skriftlege kjelder som tyder på det, ei heller tradisjonsberarar som har snakka om dette. Likevel har eg hatt lyst til å prøve å bruke tjære for å sjå korleis det blir i praktisk bruk. Farge og overflate på enkelte av dei gamle høvlane mine kan minne om treverk som er tjærebreidd.
Tjære
Tjære kan ein produsere av mange ulike råstoff og på ulike måtar. Når eg snakkar om tjære så er det produsert i tjæremile med fururot som råmateriale. I Indre Troms har vi lange og sterke tradisjonar på produksjon av tjære. På 1930-talet var nok produksjonen på sitt største, det i ei tid kor det var lite produksjon elles i landet. Enda i dag er det fleire som brenner mile på tradisjonelt vis i området. Dei siste åra har det særleg vore UL Freidig, ungdomslaget i nedre Bardu som har vore aktive med sine tjæremiler. Desse milene er opparbeidd av medlemmane og brent som ei sosial hending som inkluderer heile bygda.
Det har vore, og er framleis, tradisjonar i tjærebrenning i andre område i landsdelen. I 2007 var eg med og dokumenterte brenninga av ei tjæremile med Sverre Opdahl i Skoganvarre i Finnmark. Sverre brukte i stor grad nedfallsfuru som råstoff til mila men hadde også ein del større røter av særleg feit furu. Med på brenninga var Arne Graven frå Karasjok. Klikk på bileta for å vise dei større og med tekst. Bruk piltastane på tastaturet for å gå mellom bilete i visningsmodus.
Sverre fekk omlag 200 liter tjære av denne mila som er rekna som ei lita mile etter gamal målestokk. Botn av mila har form som ei trakt der diameteren er ca 3,2 meter der ytterkanten av veden ligg. Senter ligg ca 1 meter djupare. Milebotn blir tekt med never og så ender traktforma i eit rør som samlar om tjærra. Når Sverre fyrer på veden rundt er det viktig å få jamn varme rundt heile og så dekke til med torv for å halde varmen inne og presse ut tjærra av veden. Det er harpiksen i veden som blir pressa ut og blir til tjære. Inger Marie Egenberg har arbeidd mykje med tjære og tjærebrenning og har skrive ein del om emnet for den som vil lese meir om dette. Rolf Bakkeslett har også dokumentert ei tjæremile som ble brent i Nordreisa i 1982.
Eg har tatt opp litt videofilm som viser sjølve brenninga av mila med Sverre Opdahl i 2007.
Eg har tilgang på tjære av ulike kvalitetar frå tjæremiler eg kjenner godt ved å sjølv ha vore med på brenninga. Slik sett har eg kontroll på råstoffet. Gjennom forsøk på 3 høvlar så langt har eg ikkje vorte overtydd om at tjære ikkje kan fungere. Overflate og farge kan likne på den som er på enkelte gamle høvlar. Det gjenstår å prøve ulike variantar av påføring av tjære på høvlane. Eg har berre prøvd rein tjære. Blanding av tjære, linolje og terpentin er ganske vanleg mellom dei som smør hytteveggane sine. Det gir meir inntrenging og lysare farge. Eg er ikkje sikker på at det er ønskeleg på høvlane? På den første skottbenken eg laga brukte eg ei slik blanding på krakkar og langbord. Det har fungert veldig bra.
For ferniss på høvlar er tynning med sprit også eit alternativ som kan prøvast. Eg trur ein viktig funksjon til fernissen er at den dannar ein film som både held overflata rein og bremsar fuktvandring og sørgjer for at høvelstokken vert meir stabil. Utfordringa med rein tjære er den lange tørketida. Også til bruk på stavkyrkjene er det viktig å få tjæra til å tørke og bli liggande utanpå materialen for å beskytte best mogleg. Arbeidet til Inger Marie Egenberg viser at kvaliteten på tjæra har avgjerande betydning for korleis den dannar film. At den er milebrent på tradisjonelt vis er avgjerande. Dei ulike tappingane i løpet av brenninga av mila har tjæra ulik kvalitet. Tidleg i brenninga kjem det tjære som lettare dannar film. Ved tradisjonell milebrenning er det mogleg å halde dei ulike fraksjonane skilde. Eg vil skaffe meg tjære av ulike fraksjonar for å samanlikne det på høvlane.
Eit spørsmål som også kan vere greitt å stille er om snikkaren har sett inn høvlane med ei form for grunning med dei same dei var ferdige? Det er i alle fall slåande at fargen på mange av høvlane er tydeleg i fernissen og ikkje har trekt særleg inn i treverket. Limvatn (sterkt utvatna hornlim) er noko eg har prøvd på mine høvlar. Det mettar treverket der det er motved eller endeved. Då trekker ikkje treverket ulikt i riktig så stor grad. Eg tenkjer meg at snikkaren gjerne har laga høvlar etter behov. Då har han kanskje ville ta høvelen i bruk så snart han er ferdig. Mine erfaringar med å ta nylaga høvlar i bruk er at dei snart blir skitne. Særleg den lyse bjørka trekker til seg skitt og blir ikkje spesielt fin. Å smørje slike høvlar med ein farga ferniss av eitt eller anna slag fjernar ikkje denne misfarginga. Ved å smørje høvelen med limvatn blir overflata lettare å halde rein fram til han får ferniss.
Aktuelle lenker:
tjarebrenning-i-malselv-1932-2
Click to access Tjarebrenning_iTroms.pdf
http://www.bakkeslett.no/tjeremile/TjereStartSide.htm
http://www.finsk.no/index.php/no/norge/nord-troms/kvaenangen#lasse
http://www.porsanger.kommune.no/index.php?id=166518&showtipform=1&cat=21685&gb=
Click to access tjarebrenning-midtre-gauldal-skogeierlag-2012.pdf
Del dette:
Norsk Skottbenk Union 
Hello Roald,
In the U.S. it’s common to use Pine Tar, Linseed Oil and Turpentine in a 1-1-1 ratio. What is the traditional ratio in Scandinavia? Is birch tar used, as well?
I’m experimenting with «artificial» Venice Turpentine, a more highly refined pine resin, for use as a «long oil» rubbing varnish on furniture. Are you familiar with this material? Apparently, «true» Venice Turpentine is Larch resin.
Regards,
Dennis Laney
A Woodworker’s Musings
LikarLikar
Hello Dennis
Among ordinary people the ratio of 1-1-1 with Pine Tar, Linseed Oil and Turpentine is very common. This is used on log homes and cabins. It also common to use on wooden boats. Birch tar is not common today. It is not a commercial product I could buy here in Norway. Most of the Pine tar used today are made in a more modern way from all kinds of Pine wood.
Still there are a few places in Norway and Sweden where people produce the traditional way as on the pictures in the post. The wood is old resin rich pine heartwood from roots or old fallen logs. This Pine tar is made with relative low temperature and is a very different quality oposed to the modern commercial product. There are some English language articles about this written by Inger Marie Egenberg. She have her PhD on kiln produced pine tar and the use on the stave churches. She has also worked here in my area in Norway.
https://www.academia.edu/997499/Characterisation_of_traditionally_kiln_produced_pine_tar_by_gas_chromatography-mass_spectrometry
https://www.academia.edu/997498/Characterisation_of_naturally_and_artificially_weathered_pine_tar_coatings_by_visual_assessment_and_gas_chromatography-mass_spectrometry
https://www.academia.edu/997500/Composition_of_kiln-produced_tar
As the properties of this traditional Pine tar is different it could be used in different ways. On the planes I have tested on I used 100% kiln produced pine tar. It was heated to about 60-70 Celsius when I applied it. On the sled on the pictures I also used pure pine tar but used an open flame to dry it faster. On the stave churches it is common to use pure pine tar.
I have not used «artificial» Venice Turpentine.
Regards Roald
LikarLikar
Hei Roald, og takk for sist. Dette var en god illustrasjon.
Hilsen Sverre
LikarLikar
Hei Sverre. Takk for sist.
Eg er glad for at du likar illustrasjonen. Eg håpar du gir beskjed om det er noko som kjem ut feil? Det var flotte dagar vi hadde under brenninga hos deg.
Som du ser har eg smurt nokre av høvlane mine med tjærra frå mila.
Med vennleg helsing Roald
LikarLikar
Kommentarer om tjære, høvler, ski og båt. Og litt om terpentin.
Tjære er et interessant tema. Nå også på høvler. Jeg har smurt flere av mine høvler med tjære og olje ut fra tanken å redusere fuktsvingninger i treverket og å gi en noe glattere såleoverflate enn det tørt treverk gir. Jeg har brukt tjære og linolje da det er det jeg har hatt tilgang til, og mener å huske at jeg har gnidd inn skrubbsålen med litt talg også etter en seilsmurning en gang, men tenker at voks kan være vel så bra. Siden jeg er en «innimellomsnekker» eller «enskjeldengangiblantbåtbygger» har jeg ikke sånn hastverk med at det tørker. Jeg har derfor ikke lagt dem ut i sola for solherding men bare lagt høvelene på plass i hyllen etter smurning, og eventuelt tørket av dem om nødvendig.Høvel, ski og båt har flere ting til felles. De fungerer ut fra en funksjon, ovenfor et underlag. Og ting må stemme eller gå opp på en eller annen måte for at det skal fungere tilfredstillende. Dermed kan den erfarne brukeren også lese objektet og se hva som skjer med krefter, effekt og resultat. Jeg har studert båter og ski, og kommenterer litt ut fra disse feltene.
Det med å flammeherde tjære under skisålene har vi sterk tradisjon på i familien; det pågikk flere ganger hvert år i fyrrommet i kjelleren, fram til 1975 omtrent. Det var fire ting med tjæren og oppvarmingen. For det første hindret det at sålen tørker ut, videre at vannet fra snøen trenger inn i sålen og motvirket ising. For det tredje var det en måte å sette spenn i skiene med tjære, varme, en kloss under bindingen og norgesreimer oppe og nede. Men tjæren og skismurningen lagde også et slitelag som gjorde at vi ikke slet på selve sålen, men tjæren. Siden sug av vann og tilhørende ising var det største problemet var det mest tjæring på senvinteren. En kald, hard smurning, gjerne grønnt ble varmet inn som grunning under hele skien, også brukte vi en mykere variant under midten.
På gamle, slitne ski har jeg sett at det er i området bak tuppen det er høyest slitasje, spesielt om skiene var litt stive og her ble all tjæren slitt bort om man var for treg med å stelle skiene. For å tjærebre skiene brukte vi tretjære, propanbrenner og en fille til å gni med. Det skulle varmes så mye at det ikke boblet for mye. Hverken tjæren eller skien skulle ha for mye varme. Å brenne, uten å avslutte med ild og gnikkefille gjorde vi aldri. Det sitter sterkt i kroppen til far; «en silkefølelse», kaller han det, en følelse av at ting er som det skal: Når skisålen er perfekt tjærebredt.
Da storebroren min sparket tjærespannet overende ble det en forrykende luktbombe over hele huset. Ikke minst fordi vi hadde luftbåret varmesystem fra fyrrommet; med direkte distribusjon rundt til alle rom. Lukten satte så sterke spor at når jeg nå smører båt tenker jeg mest på ski. Har hørt av en nederlandsk båtbygger at de i tidligere tider brukte høybunter som de satte fyr på, for å brenne inn tjæren. Knut Paache har forresten fortalt at han brukte en blanding av tjære og epoxy under sine ski, for å få en mer slitesterk såle som ikke sugde vann og iset. Den er ganske frekk. Jeg har ikke testet ut denne hybridmixen. Regner med at det må ha vært Aralditt det gikk, i siden dette var et 1980-talls triks.
Fram til slutten av 1990 tallet brukte jeg tjære, linolje og terpentin i ulike blandinger, men jeg har «dissa» terpentinen som tjæretynner. Oselverbåtbygger Harald Dalland fortalte at terpentinen får tjæra til å sprekke. Det blir sorte «sot»flekker på nytt treverk. Akkurat slik som det blir når du varmer tjæra i metallspann og over direkte varme. Dette har jeg erfart mange ganger. Vannbad eller solvarming er derfor det eneste som duger. Men om Harald ikke brukte terpentin som tynning til tjæra, kunne han bruke tjære som «fylling» i terpentinen: Terpentinen bleiker blåmann, og for å få blåveden usynlig, kunne han blande den med 10% tjære. Før båten lakkes var det viktig å vaske den godt der den var smurt med terpentin fordi lakken biter ikke om en ikke vasker først.
I henhold til Søren båtbygger Nilsen ved vikingskibshallen i Roskilde er terpentin og tjære som olje og vann; det blander seg ikke og terpentinen hjelper ikke tjæra å trekke lenger inn. Terpentinen fungerer da som easy come, easy go; den trekker inn, men fordamper selv. Jeg mener å huske at de har tatt en titt i mikroskopet og sett at tjæremolekylene svømmer fritt rudt i terpentinen. Harald brukte derfor sprit som tynning til tjæren. Det har imidlertid vist seg uheldig som tynner mht tauver. Sprit og hamp går altså ikke så godt sammen, sier Ingunn Undrum på Fartøyvernsenteret.
LikarLikar
Hei Terje
Eg takkar for ein fyldig og grundig kommentar. Med dette har du sikra «tradisjonsalibiet» for å bruke tjære på høvlane.
Det var bra du fekk tydeleg fram det med å gnikke ut den varme tjæren under skia.
Sålen på høvlane mine verkar å forbli ganske glatte utan smurning. Det kan vere på grunn av at eg høvlar for det meste tørr og feit furu? Eg har likevel prøvd både med talg og stearinlys og begge deler fungerer fint men verkar altså unødvendig når eg høvlar furu. Bjørkehøvlane går veldig godt på tørr furu. Det er alltid ein nedtur å prøve jarnhøvlar på slikt.
Det er nok ganske vanleg blant hyttefolk og bruke blandinga med like delar tjære, linolje og terpentin. Dei fleste brukar nok eitt eller anna kommersielt tjæreprodukt av usikkert opphav. Slik tjære kan vere vanskeleg å bruke i rein form. Eg har sjølv berre erfaring med milebrent tjære frå miler i Bardu/Målselv og frå mila til Sverre Opdahl. Då smør eg mest med rein tjære, gjerne lett oppvarma.
LikarLikar