Jeg var på besøk hos noen nye venner på Lien Gård ved Svorkmo, sør for Orkanger. Der var det to trønderlån fra litt før 1850, og gården har vært i familien hele tiden. Jeg så flere rom der det var gulvbord med avsmalning , og lengste lengder på drøyt tre meter. Og ganske riktig: På låven fant vi skottbenken. Den er 3.30m lang, og har noen annerledes detaljer enn de jeg har sett her på bloggen tidligere. Jeg hadde ikke all verdens tid til å gjøre skikkelig dokumentasjonsarbeid, men den står trygt. Jeg fant også en høvel med meier, som kan høre til benken. Nøyere dokumentasjonsarbeid må gjøres.
Min kjære mor leser mye rart, og reagerte da hun skjønte at hun leste om skottbenk i denne boka.
Denne teksten ble skrevet i løpet av andre verdenskrig, da føderådsmannen på Buttekvern i Brumunddal, Even Lundby (1856–1949), ønsket å få bevart sine minner og opplevelser for ettertida. Even Lundby fortalte, og barnebarnet Sven Erik Lundby (f. 1918) skrev ned det bestefaren fortalte. Etter krigen ble manuskriptet maskinskrevet og trykt opp i et lite antall til familien. Vinteren 2012–2013 fikk historielaget tillatelse fra Sven Erik Lundby til å gi ut denne boka.
Utdrag fra teksten der han forteller om skottbenken under. Den er gjengitt slik den er skrevet, altså på hedemarksdialekt. Side 26-29 i boka.
********
Nå skulle bygningen klæs. Innvendig var mye panelt før, i gamle dela. Men hele nybygget skulle paneles inna og hele huset uta. Ifrå gammalt var huset bære tømre. Bære på sperren i gesimsa gikk det mye bord. Det var mange bygninger uta paneling. Og noen av donesert, ell rappe, det var særlig inna. Utapå var det mye tømmervegger. Je nemnte det sist at vi la ørkje åt dører og vinduer på badstua. Og innvendige panelingsbord. Men panelingsbord tel huset uapå mener je itte var på badstuen. Je har før nemnt på det at vi kunne få tørke materialer etter at vi hadde tørke grøn. Men je finn det itte umulig at vi nå kunne ha fyrt opp bære før å få tørke åt dører og vinduer, før nå vart det jo nokså mye tørke. Elles mene je nok at innvendig paneling og gølv og hemling var på badstuen etter ‘a var brukt åt grøni. Vi la det i floer med stikker imilla, så lufta kom imilla hårt lag. Det var førnemmelig på begge sider sider åt omna at materialer vart lagt, før på tvers over vart det så stutte bord for å få plass, at det bære kunne bli noen enkene lagt slik. Nå var borda altså skøri på oppgangssagen, silkjesagen – vår og tørke på badstuen og så ferdige før snekker’n.
P nei om je kunne få fortælt deg greitt om det arbe’ som nå kjæm, du Erik. Da får je fysst sea at borda ta silkesaga itte var kante. Og da vart dom jo itte jemnbreie.
I annentasji på nygyggi heldt dom tel med høvling og pløying ta panelingsborda. Ja, je var da med mye attåt på det arbe’. Je mene vi drev på et par sammarer med di, je. Sjølve tømmermenna var ferdige nå, og snikkerarbe’ sto att. Han Lars Skjelset var nok med på detti arbe’, og ei tid var en som hette Jens med litt, og en Per Asplien ei stønn. Det var støtt to ta øss om detti. Da mene je at vi fysst høvle borda på den siden som skulle vara fram. I detti rommi ti annentasjen hadde vi sett opp en pløyebenk. Og når vi skulle høvle framsida på bordom, la vi en brei planke oppå pløyebenken. Denni planken var påspikre en tverrklamp i bakre enda tel å setta enden ta det bordi vi kulle høvle, ti. Vi høvle natruligvis mange bord om gonga. Og nå tok vi det ene etter det andre og la det på benken og høvle det.
Åt høvlingen brukte vi en okse, med to handtak på tvers over oksen, ett framme og ett bak. Dom var dregd, dom. En okse som denni kunne vel vara vel ei halv alen. Som nemnt var det to om arbe’. Drengen drog og snekkeren skauv og styrde. Drengen det var meg. Vi begynte ovantel, da, og drev på i tak tel vi kom åt nerenda. Det var itte så lett arbe hell. Tanna åt oksa var nok sine 3 tommer ell så. Førresten gikk det itte an at tanna tok for mye, så høvlinga vart stygg. Slik høvle vi opp en liten stabel innpå rommi der før hår gong. Så tok vi ta denni stabela att når vi skulle høvle not og fjør, og da sette vi bordet på kant i pløyebenka.
Men da er det fysst å få førtalt om pløyebenka, da, og det grue je meg nesten før. Sjølsagt var pløyebenken bygd i passelig høgde så ‘n var god å arbe ved. Du vet ‘n var ganske lang, pløyebenken, før ‘n skulle jo vara lang nok åt alle bordom. Han sto på tre føtter, framme, bak og på midten. Han sto fritt midt på gølvi. Bredda på benken var kanskje et par kvart ell så, heller mindre. Kara gikk etter den ene siden og arbedde – den fremre sida på pløyebenka. Når vi nå hadde ti vekk denna planken vi la på pløyebenken når vi skulle okse ell høvle, da var det inga plate att på pløyebenka vår. Bærre etter fremre siden på pløyebenka var det nå en fast planke som sto innhøggin i stativet, altså itte på flasken, men med kanten opp. Denni faste planken sto nærmest dom som pløgde. Innafør var det en annen planke, óg på kanten. Den var laus men låg i et spår i de tre støtten under pløyebenken. – Det bordet vi nå skulle pløye, sette vi nå ned millom denni faste og denni lause planken, altså óg detti bordet med kanten opp. Du vet vi måtte feste godt detti bordet vi skulle arbe. Vi drev trekiler inn på yttersiden ta den lause planka, slik at det var klemt godt ihopes.
Det bordet vi skulle arbe, kunne vara grådig ujemt i kanta. Bårken satt på , vet du. Vi brukte fysst bile og jemne kanten. Så hadde vi en okse åt nothøvling og en åt fjør. Du vet på et bord var det not på båe sidom ell fjør på båe sidom. Drengen (je) gikk baklengs nå óg vet du. Nå måtte vi drive der og skava og skava tel vi kom langt nok inn i bordet. Det var absolutt om å gjøra at vi tok godt tel botnes, før elles fekk vi att når vi skulle slå ihopes borda. Je kjæm hau at var det kvist, fór vi grådig forsiktig der og pæla. Je trur førsørgje meg vi kunne gi øss tel å bruke bile og høgge der det var vanskelig med kvist, og oksen kunne kåmmå tel å rive ut. Før pløyinga ta not ell fjør måtte bordet merkjes nøye. Da hadde vi ei mal som vi drog etter den høvle framsiden på bordi, og slik fekk vi merkje ta nøye.
De borda som ligg lengst «fram» i vegga, og som har not, var ofte pryde med en liten fas ell profil imot nabobordi, og denni profilen trur je vart høvle ihopes med noten. Tanna i oksa mene je var laga slik. Det er nå omtrentelig sikker óg det. Slik syning var både utapå og inne.
Gølvbord, slette hemlinger og glatt veggpanel, dom pløgde vi óg på pløyebenka. Men her måtte vi laga anna fjør. Vi drev med detti óg. Borda vi høvle tel, var jo itte jemnbreie, men smalere mot toppen som ukante bord. –Du vet vi måtte gjøre mange slike bord i forskudd vi, før snikkera kom og skulle sy.
Det var grådig trevali dengången å sy (panele). I førhøld tel nå som slått med ljå er i førhøld tel slåmaskinslått. Det var så arbesslukendes, ser du, så det var ei gru. Enda vet du det hadde vøri et kolossalt arbe bære å få borda ferduge. Der tømmerveggen kunne vara ujemn, drev dom nå og fóre på, ja på gølv og hemling det såmmå. Skjøter med dessi ujamne bordom, det kunne vara nokså plundersamt. Åt lister og slikt kunne dom ha egne profiltenner i høvel.
Lars Asdøl
Eg (Roald) tillet meg å illustrere posten med eit bilete som ikkje er frå Bestefarboka. Det viser eit golvbord som har tydelege spor etter badstutørking, truleg slik det er forklart i teksten? Huset det stammar frå er frå andre halvdel av 1800-talet og står i Verdalsåsen vest for Gjøvik. Både tid og stad passar ganske godt med teksten. Dei mørke partia har farge frå røyken i badstua og dei lyse partia er spor etter justering med øks for tilpassing til golvåsane. Vinduskarmane i dette huset hadde tilsvarande spor etter tørking så truleg var dør- og vindusmaterial tørka på same måten. Foto: Hans Andreas H. Lien
Vi er to halvstuderte røvere, som nå snart er ferdig med å skifte bæsjebleier, og igjen er klar for å bli helstuderte røvere. Vi har altså planer om å fullføre vår bachelorgrad ved HiST, og tenker å lage en skottbenk som en del av den siste oppgaven. Planen er å levere kommende høstsemester.
Vi tenkte å ta utgangspunkt i benkene Lars fant i stabburet ved Reins kloster, men i vår jakt etter flere eksempler tok vi kontakt med Rolf Dretvik, som kunne fortelle at det fantes en skottbenk på Ner-Killingberg, et fredet hus i Leksvik i Nord-Trøndelag, hvor det er samlet en masse lokalhistorie og gammelt redskap. Vi tok turen tvert. Vi tok noen bilder, og brukte resten av dagen på å finne flere benker/bukker, lette etter info på leksvik bibliotek, og snakket med eldre folk som muligens hadde noe å bidra med, men uten særlig napp.
Vi skal få låne benken til nøyere undersøkelser og oppmåling senere, så vi presenterer kort litt om våre funn denne gangen, da enkelte lesere har vist seg svært interessert i slik lesning, tross OL med god glid.
Benken viste seg å være i god stand. Den har to sett retteplanker på hhv 3,0m og 4,70m. Det er enkelt å bytte retteplankene. Under vises de lange rettebordene som lå på låven.
Vi fant også komplett gjengesett. Det er datert 1874. Og ikke nok med det; utstyret passet perfekt til skottbenken! Snakk om OL-gull! Det står også N.P.D., som Rolf Dretvik mente stod for Nils Petter Dretvik, som er en av hans forfedre.
Vi har spurt om å få låne gjengesettet også for å gjøre grundige undersøkelser, og kanskje kan vi bruke dette til å gjenge opp til vår egen benk.
Som sagt, stort sett bilder denne gangen. Rolf Dretvik skal sette i gang bygdeaksjon for å finne flere benker, og for å finne mer informasjon om historien ti denne skottbenken. Finnes det hus i nærheten som har gulvbord som er 4.70 lange? Dersom vi finner flere benker, er det samme dimensjon på gjengene?
Vi tenker pr nå å lage en skottbenk med utgangspunkt i dette eksemplaret, samt lage en tilhørende arbeidsbeskrivelse. Dersom noen av dere lesere har tanker vedr potensielle problemstillinger til en bacheloroppgave , er vi glade for innspill.
Norsk Skottbenk Union 