All posts by Roald Renmælmo

About Roald Renmælmo

Snikkar med fokus på handverkstradisjon og handverktøy. Universitetslektor og PhD stipendiat på NTNU i Trondheim. Eg underviser på tradisjonelt bygghandverk og teknisk bygningsvern og restaurering.

Skottbenk frå Nesset i Balsfjord

_P7C3500 - Version 2
Skottbenk frå Neset ved Fjellfroskvatnet i Balsfjord. Gunnar Nesset (t.v.) og student Henrik Jenssen drøftar detaljar kring bruken av benken.

For meg starta leitinga etter skottbenkar i Troms for nærare 20 år sidan. Den fyrste tida har det vore veldig flott om eg hadde hatt kjennskap til Gunnar Nesset ved Langvatn i Balsfjord og skottbenken han har tatt vare på etter faren. Det hadde gjort vegen mykje kortare til å finne fram til gode modellar for skottbenk og finne fram til meir om arbeidsmåten og bruken av skottbenken.

Noko av det som er mest spennande ved å leite etter skottbenkar og kartlegge tradisjonen kring bruken av dei er i kor mykje som finnast rundt på gardane i landet, men likevel er det veldig vanskeleg å finne på annan måte enn å oppsøke gardane og leite etter benkane sjølv. I faglitteraturen i snikkarfaget og tømrarfaget er temaet omtrent ikkje eksisterande.

Henrik Jenssen er student på tradisjonelt bygghandverk på NTNU i Trondheim og har gjennom utdanninga vore mykje borti skottbenken og bruken av den. Sist haust hadde studentane i heimeoppgåve å finne, registrere og måle opp ein lokal skottbenk. Henrik strevde med å finne ein benk som ikkje var registrert tidlegare og endte opp med å måle opp ein skottbenk frå Kverndal i Målselv. Den skottbenken har tidlegare vore skrive om her på bloggen.

For nokre veker sidan var Henrik i ein familiebursdag og kom der i prat med Gunnar Nesset frå nabolaget til garden Henrik kjem frå ved Fjellfroskvatnet i Balsfjord. I løpet av samtalen kom det fram at Gunnar hadde vore med og høvla golvbord for hand og også hadde tatt vare på skottbenken som dei brukte i samband med høvlinga. Henrik gjorde akkurat som han skulle, og ringte meg så snart han kunne, og meldte frå om skottbenken. Nokre dagar seinare, tidlegare i denne veka, reiste eg saman med Henrik for å sjå på skottbenken til Gunnar. Skottbenken var lagra i saghuset hans og vi fekk tatt den fram og sette den saman utanfor huset for nærare undersøking.

IMG_0026
Henrik Jenssen er i gang med å måle opp skottbenken frå Nesset. Foto: Roald Renmælmo

Vi såg ganske snart at skottbenken var veldig fint laga og i god stand. Benken var laga slik at det eine faste langbordet var grada fast i føtene og det andre er laust. Føtene er laga heilt i bjørk og langborda er av furu. Sjølv om det var ein del stor kvist i langborda verka det som dei er veldig stabile. Begge langborda såg ut til å vere ganske rette. Skruven på den eine foten manglar sidan den er i bruk i ein høvelbenk. Det ser ut som både føtene og langborda er sett inn med tjære som overflatebehandling.

Denne skottbenken ser ut til å vere veldig godt tilpassa å kunne demonterast for transport og vere rask og montere. Føtene verkar å vere veldig solid og godt laga. Dette er ein framifrå modell å snikre etter for den som skal lage seg ein skottbenk som ein kan ha med seg rundt på byggeplassar. Gunnar meinte benken i hovudsak hadde vore brukt til å høvle golvbord, men den ser ut til å kunne fungere bra til det meste av material som er opp til 11″ bredde på og opp til 3″ tjukne.

_P7C3479
Gunnar viser prinsippet for høvling av golvbord med golvplog. Foto: Roald Renmælmo

Kva er det med skottbenken?

Skottbenk
Einar Strand, bygningsvernrådgjevar i Nord-Trøndelag fylkeskommune demonstrerer bruk av skottbenk til høvling av golvbord. (Foto: Roald Renmælmo)

Tittelen på denne bloggposten er identisk med tittelen på ein artikkel eg har skrive til den ferske jubileumsboka som markerer 15 års jubileet til Norsk Kulturminnefond. Heile artikkelen kan du enten lese i boka «Fornemmelse av fortida – fordel for framtida, Kulturminnefondet, 2018», eller i ein digital versjon av artikkelen; https://www.academia.edu/36404419/Kva_er_det_med_skottbenken

Skottbenken

Om du har vore aktiv i handverks- og bygningsvernmiljøet i Noreg dei siste åra har du neppe unngått å få med deg at det har vore ein del snakk om noko som heiter skottbenk? Under bygningsvernkongressen på Norsk Folkemuseum i 2014 var skottbenken heilt sentral under opningsseremonien og hadde ein eige sesjon i programmet. Dei utdanningstilboda i bygningsvern eg kjenner i Noreg har alle brukt skottbenken som ein del av opplæringsopplegget sitt. Det vert stadig arrangert kurs i bygging av skottbenk, bruk av skottbenk og høvel- making. Ikkje minst har vi Norsk Skottbenk Union og bloggen vi har drive gjennom fleire år.

Er ikkje skottbenken berre ein type arbeidsbenk frå eldre tid då ein var nøydde til å produsere material med handverktøy? Når vi i dag får kjøpt ferdig material hos næraste byggevarebutikk eller spesialbestille frå eit sagbruk eller høvleri, kva skal vi då med skottbenken?

 Skottbenken, eit effektivt hjelpemiddel

Når ein arbeider med restaurering av gamle hus ser ein snart at dei gamle materialane skil seg frå det ein finn i sal hos byggevarehandelen. Tømmeret i veggane er gjerne berre hogd flatt på sidene, mens elles har det bevart forma treet naturleg hadde då det stod på rot i skogen. Stokkane er nøye tilpassa til kvarandre for å få tett vegg. Tømraren si røynsle og kunnskap for å få til dette har vore heilt sentralt i tømraryrket i eldre tid. Når ein skal byte slikt tømmer må ein som regel ut i skogen og ta ut tømmer med tilsvarande dimensjon og kvalitet og behandle det på same måte som dei originale stokkane.

Tilsvarande er det med bordmaterial til golv, loft, tro, innvendig panel eller utvendig panel i hus frå før slutten av 1800-talet. Slike bord har gjerne varierande bredder og smalnar på breidda frå rot mot topp. Borda har vore saga etter forma på stokken og så er dei tilpassa til kvarandre på byggjeplass. Borda er enklare å få passa til kvarandre når kantane vert høvla rette. Spesielt når ein snakkar om pløgde golvbord eller panelbord er det ein stor fordel med rette kantar på borda. Frå gamalt av var det vanleg å bruke skottbenken som eit hjelpemiddel for å få høvla rette kantar på bord. Kanting av bord med varierande bredder, og som smalnar frå rot til topp, er enkelt når ein bruker skottbenk og høvlane som høyrer til. Når ein må byte enkeltbord er det å bruke skottbenk effektivt for å få eit godt resultat. Ein kan enkelt rigge opp skottbenken i huset ein arbeider med og høvle borda når ein treng dei. Då kan ein også få tørka materialen til den fuktprosenten som høver i det huset ein arbeider med, og så høvle borda på plassen når dei er passe tørre. I eige arbeid har eg ei rekke gongar unngått å skifte ut heile panelte veggar eller heile golv og i staden høvla til nokre få nye bord. Eg laga kopiar av dei originale borda som måtte bytast og fekk såleis både bevart mykje original material og fekk også eit preg på den nye materialen som var i tråd med den originale materialen.

Økonomisk vert dette som regel mykje billigare enn å byte heile flater med panel eller golv. Vi sparer også mykje på miljøet om vi kan bevare så mykje som mogleg av dei opphavlege materialane i huset. Materialkvaliteten ein finn i eldre bygg som har fungert i mange år er som regel mykje betre enn standard material kjøpt i byggevarehandelen. For meg som handverkar er det både lærerikt og meiningsfult å produsere materialen på plass. Særleg når eg kan studere detaljar i den originale materialen i bygget.

Ein viktig del av førindustriell produksjon

I dag blir materialen vi bruker til husbygging levert som ferdig tørka, dimensjonert og høvla til dei profilane ein skal bruke. Borda er nøyaktig jambreie og tilpassa til dagens modultenking i husbygging. Det er ikkje nødvendig med individuell tilpassing. Når vi ser ein ny panelt vegg så er det heilt sjølvsagt at alle borda er parallelle, like breie og montert heilt i lodd eller vater. Det er ein sjølvsagt del av dagens handverkspraksis i tømrarfaget. Avvik frå denne norma blir gjerne oppfatta som dårleg arbeid eller unødig tungvindt, sidan det høver dårleg med verktøyet og arbeidsmåtane som dagens handverkarar bruker.

Vi har lett for å tenkje at vi alle ser akkurat det same, til dømes når vi ser på eit gamalt hus. Det er likevel slik at vi er avhengige av erfaring og kunnskap for å oppfatte og «forstå» (tolke) det vi ser. Du har sikkert opplevd å kjøpe ny bil, og så oppdage at det er mange andre med akkurat same bilmodell rundt på vegane? Det er neppe plutseleg mange fleire slike bilar, men dine erfaringar med din nye bil gjer at du kjenner att til- svarande biler, du oppfattar og «forstår». Tilsvarande er det for handverkarar som arbeider med bygningsvern. Om ein sjølv har prøvd å smi spikar eller brukt smidd spikar vil ein snart sjå smidd spikar av ulike typar overalt. Handverket er i kontinuerleg endring som følgje av endring i krav til produkta, tilgangen på material og endring av verktøy/arbeidsmåtar. Handverkaren i dag har andre erfaringar enn handverkarane i eldre tid. Dagens handverkar som ser eit gamalt hus vil mest truleg oppfatte og «forstå» det på grunnlag av moderne byggemåtar og material. Då er det veldig lett å oversjå mange detaljar, slik som til dømes at kledning er spikra med spidd spikar, borda har litt variasjon i breidder og smalnar frå rot til topp. Vi skal ikkje langt tilbake i tid før bordmaterialen vart levert som sideskore bord frå oppgangssag eller handsag. Då starta snikkaren arbeidet med å kante ned borda og høvle dei til etter kva dei skulle brukast til. Som regel vart ikkje borda høvla til parallelle og vart heller ikkje dimensjonert på tjukna. Med slike materialar er dagens arbeidsmåtar og verktøy ueigna om ein skal arbeide effektivt og få eit bra resultat. Då kan skottbenken og okshøvlane vere det som er mest effektivt og gir best resultat?

190 år gamal bordkledning på Grytøya i Troms

Bilete 4
Hovudhuset på Lundenes på Grytøya. På austveggen og på nordveggen som vi ser her er truleg det meste av bordkledninga frå 1824. Dei fleste borda er framleis like gode. (Foto: Roald Renmælmo)

Hovudhuset på Lundenes på Grytøya i Harstad kommune utgjer i dag kjernen i det lokale bygdemuseet. Det er oppført i to byggjetrinn, den eldste delen i 1770, og den yngste frå 1824. Huset vart vedtaksfreda i 1942. Sør-Troms museum har i dag ansvar for vedlikehald og har gjennom dei siste 10 åra restaurert taket og to av dei panelte veggane. På sørveggen og vestveggen vart all ytterkledning skifta i 2008. Her vart det gjort eit grundig arbeid med å ta mål av breidda på alle borda og kopiere dimensjonar og profilar. Nye kledningsbord vart saga, tørka og høvla med maskinhøvel. Det vart laga parallelle bord med underliggar som var glatthøvla på utsida og overliggar som var glatthøvla og med profilerte kantar. Dei som stod for arbeidet med restaureringa i 2008 strekte seg lengre enn dei fleste for å gjere ein så god jobb som mogleg.

Eg og Siv Holmin vart spurt om å restaurere bordkledninga på dei to veggane som ikkje vart tatt i 2008. Vi starta med ei synfaring i 2015 der vi kartla vi behovet for reparasjon og utskifting av kledningsbord på austveggen og nordveggen. Vi gjorde også ei vurdering av korleis kledninga på dei nyrestaurerte bordveggane på sør- og vestveggen såg ut etter nokre år. Vi la merke til at det var skilnad på dei gamle bordkledde veggane og på dei veggane med ny kleding. Dette fekk oss til å undersøkje nøye kva som var skilnaden på desse veggane. For oss som var vant til å høvle bord på skottbenk er det sjølvsagt å sjå etter om det er skilnad på breidde i rot- og toppende på borda. Dei to veggane med nye bord kunne vi snart sjå at borda var parallelle og spikra opp slik at det var like stor avstand mellom påborda oppe og nede. Dette er heilt i tråd med dagens «læreboknormal» i spikring av bordkleding. Det var berre dei varierande breiddene på borda som var annleis enn standard tømmermannskleding i dag.

Dei nye kledningsborda var spikra med klypt galvanisert spikar med store hovud. Kanskje ein god spikar, men ganske ulik den smidde spikaren som er brukt på dei originale borda. Vi fann nokre av dei originale borda som vart bytt ut i 2008. Her såg vi at borda var saga på oppgangssag og kanta ned etter forma på stokken slik at det smalna litt av frå rot til topp. Det ser ut som borda var kanta med tanke på å få mest mogleg rein alved (kjerneved) i påbordet og den eksponerte delen av underbordet. Påborda hadde høvla ein fals på baksida for å ligge flatt mot kanten på underbordet. Spikringa var heilt i kanten av påbordet slik at spikaren også gjekk gjennom kanten på underbordet. Det gir betre støtte for påbordet og det verkar som kledninga held seg betre med slik spikring. Dette er vanleg å sjå på gamal kleding, sjølv om «læreboka» beskriv at spikaren skal stå så langt inn på påbordet at den ikkje går gjennom underbordet. Dei nye borda frå 2008er spikra etter læreboka og viser alt teikn til skadar på grunn av dette.

Restaurering av enkeltbord

I samråd med Sør-Troms museum bestemte vi oss for å prøve å etterlikne den originale bordkledinga så godt som mogleg. Vi bestemte oss også for å reparere eller byte berre enkelte bord på dei gamle veggane i staden for å gjere ei fullstendig utskifting. På desse veggane var det berre delar av kledningsborda som hadde roteskader og nokre få bord var nye erstatningar av skadde bord. Desse nye borda var ikkje høvla og hadde ikkje profil i kanten som dei gamle borda. Nokre av desse nye borda bestemte vi også å byte med høvla og profilerte bord.

Vi studerte materialkvaliteten på dei originale kledingsborda på ulike måtar. Vi målte bordlengder, bordbreidder og bordtjukner. Vi såg på årringsbreidder, avsmalning,

kvistmønster, kviststorleik og vurderte kor mykje alved det var i borda. Med det utgangspunktet tok vi ut tømmer med til- svarande kvalitet i Øverbygd i Målselv. Vi starta i eit område der vi kjente skogen frå tidlegare og visste at det var mogleg å finne dei kvalitetane vi var ute etter. Vi fann ein del fine furuer som vi fekk hogd og frakta ned til Aursfjordsaga. Vi saga 1″ bord med gjennomskur med utgangspunkt i margen på stokken. Fyrste bordet frå margen blir gjerne det mest stabile til bordkleding, men også andre og tredje bordet kan bli fine kledingsbord. Borda vart så strølagt i stabel og tørka under tak til neste sommar.

Bilete 8.jpg
Furu som har rund og rett stamme er eit godt utgangspunkt for å sage bord som skal vere stabile. Dimensjonen må vere stor nok i toppenden til den materialdimensjonen ein skal ha. Denne furua har ein ganske stor andel med alved, den mørke veden i midten. Det er eit godt utgangspunkt for å få varige og stabile kledningsbord. (Foto: Roald Renmælmo)

Dei ukanta tørre furuborda var eit ypperleg utgangspunkt for å ta med ut på Grytøya
og bruke til restaureringa. Når vi skifta enkeltbord kunne vi enkelt og sikkert kante og høvle til bord med like mål som på originalbordet. Dette gjorde vi på den måten at vi tok nøyaktige mål av originalbordet og merka opp på eit bord. For å grovkante bordet brukte vi sotstnor og slo ein strek på kvar kant, og saga eller hogg etter merkinga. Så høvla vi rettsida av bordet med skrubbokse og slettokse. Etter det retta vi kantane til nøyaktige mål ved å feste bordet i skottbenken og høvle med skottoksen. Då kan ein raskt få eit svært nøyaktig resultat. Vi laga eit par profilhøvlar med kopi av profilane på originalborda. Med desse høvla vi profilen på kanten av bordet. Når borda var høvla og retta på skottbenken var det raskt gjort å høvle profilen. Borda ble kanta ned til mest mogleg rein alved, slik det var på dei gamle borda.

På ei synfaring i 2015 løsna vi nokre bord og kunne ta ut nokre døme på den smidde spikaren som var brukt på kledninga. Det var i hovudsak 4″ smidd spiker. Vi fann også nokre 3″ spiker. Nokre spikrar av kvar type vart sendt til smeden Mattias Helje i Lima i Sverige, som på denne tida hadde eit prosjekt på å forske på, og smi spiker til Södra Råda kyrkje. Med si erfaring og kunnskap studerte han korleis spikaren frå Grytøya var smidd. Mattias smidde nye spikar som var nøyaktige kopiar. Dei originale smidde spikrane som var brukt i 1824 ser framleis ut til å halde stand mot ver og vind. Dei nye spikrane var veldig gode å bruke og gjorde spikringa til ei sann glede.

Bilete 9.jpg
Kappendar av dei ferdig høvla og profilerte kledningsborda. På det eine bordet ligg spikarnavar og døme på 3″ og 4″ spikar som smeden Mattias Helje har smidd til prosjektet. Mattias har studert dei originale spikrane frå 1824 og har prøvd å kopiere dei så nøyaktig som mogleg. (Foto: Roald Renmælmo)

Sjølv om ein er forsiktig når ein demonterer bordkleding så er det alltid fare for å få skadar på dei gamle borda og spikaren. Det er mogleg å benke gamal spikar og prøve å bruke den opp att, men etter å ha vore bøygd og benka blir ikkje spikaren like stiv som han var som ny. Ein må rekne med at det blir skadar på bord og original spikar. Det beste er å unngå å demontere bord som er gode nok til å fungere som kleding i nokre år til. Vi valde å berre ta ned dei borda som det var naudsynt å byte eller reparere.

Erfaring og kunnskap er viktig for å kunne sjå og forstå

Eg innleidde med å stille spørsmål om korfor skottbenken er viktig. Eg har vist til at skottbenken er eit viktig hjelpemiddel som kan gjere at ein kan utføre godt restaureringsarbeid. Det er etterkvart mange handverkarar som synast det er kjekt å lage sine eigne arbeidsbenkar og verktøy som dei kan nytte i sitt eige arbeid. Det er veldig viktig at restaureringshandverkarane trivst med arbeidet dei gjer og at dei kan utvikle seg fagleg i arbeidet sitt. Dette er med og utviklar fagfeltet og skapar ny kunnskap. Om vi også kan oppnå at fleire dyktige restaureringshandverkarar kan velje å stå i faget i staden for å gå inn i anna arbeid så er det også viktig for å styrke meir langsiktig utvikling i faget. Skottbenken gjer det mogleg for uvante folk å utføre eit brukbart arbeid utan at det tek lang tids øving for å lære. Slikt arbeid kan bli ein inngang inn i restaureringshandverket for unge aspirantar.

Så kan ein spørje om det var nødvendig å gå så grundig til verks som vi har gjort i arbeidet med restaureringa av ytterkledinga på Lundenes? Måtte vi i skogen og hogge spesielt utvalde furuer? Måtte vi sage borda på Aursfjordsaga? Måtte vi kante ned borda med grindsag og måtte vi høvle borda med handhøvlar på skottbenken? Kunne vi ikkje fått same resultatet ved å gjere slik ein gjorde når sørveggen og vestveggen vart restaurert i 2008? Då vart materialen bestilt frå ei sagbruk og høvla til i ein maskinverkstad. Det ble eit bra resultat av det arbeidet også, sjølv om borda vart parallelle i staden for å smalne av frå rot til topp.

Ved å gjere arbeidet på den måten at vi prøvar å etterlikne mest mogleg dei opphavlege arbeidsmåtane har vi sjølv fått viktige erfaringar, truleg noko liknande erfaringar som dei hadde tømrarane som snikra den opphavlege bordveggen i 1824? Det er nettopp desse erfaringane som gjer at vi er i stand til å sjå og forstå kva det er vi ser når vi studerer dei originale kledingsborda. Ved å vere med furua frå der ho står i skogen til ferdig bord får vi erfaring som gjer at vi neste gong kan enda litt meir om korleis dei beste furuene ser ut. Når vi sagar våre eigne bord på ei oppgangssag som truleg er maken til saga som saga kledingsborda i 1824 får vi tilsvarande erfaringar som handverkarane då. Det gjer at vi kan sjå og «lese» mange av dei spora det er etter saging av dei gamle borda.

Handverkarane som restaurerte sørvegg og austvegg på Lundenes i 2008 hadde kanskje gjort arbeidet annleis om dei hadde hatt erfaring med å arbeide på skottbenk? Det er truleg at dei hadde observert mange andre detaljar i den originale kledinga. Skottbenken, og erfaringane med bruken av den, gjer at vi lett vil sjå og lese at dei gamle kledingsborda ikkje er heilt parallelle og er ujamt breie. Vi kan forstå bakgrunnen for at det er slik, og sjå det opp mot det førindustrielle produksjonssystemet. Med den kunnskapen aukar kjeldeverdien til dei originale borda og også verneverdien til desse. Også om den freda stova på Lunde- nes får vi mykje ny kunnskap om både bordkleding og smidd spikar. Om vi ikkje hadde brydd oss om skottbenken, skogen, oppgangssaga eller den smidde spikaren kunne vi sikkert fått reparert bordveggen heilt greitt, men vi hadde ikkje sete att med kunnskapen som gjer at vi kan forstå dei originale materialane og sett verdien av desse. Som regel er det nettopp slik kunnskap som ligg til grunn for at ei kulturminne blir freda eller vurdert som verneverdig. Slik kunnskap er difor heilt sentralt for kulturminnevernet i Noreg. Skottbenken kan nettopp vere med på å fremje og utvikle denne kunnskapen.

Korfor Norsk Skottbenk Union?

Skottbenk er ein type arbeidsbenk som stort sett har gått under radaren i faglitteraturen i snikkarfaget og tømrarfaget. Då eg byrja å leite etter tradisjonsberarar, gamle skottbenkar, litteratur og folk som kunne noko om skottbenk så var det ikkje mykje å ta tak i. Eg kom over ein skottbenk i Lavangen og ei oppmåling av ein skottbenk på Røros. Med det utgangspunktet snikra eg min fyrste skottbenk for noko meir enn 15 år sidan. Eg laga høvlar til å bruke med skottbenken og høvla dei fyrste golvborda. Eg merka snart at dette arbeidet var veldig godt egna som tema på kurs for handverkarar som driv restaureringsarbeid. Det er veldig mange gamle hus som har materialar som i si tid har vore høvla og kanta på skottbenk. Kunnskapen om bruken av benken er eit viktig premiss for å forstå dei gamle materialane. Eg heldt ein del kurs i bruk av skottbenk rundt om i landet. Eg synast det tok litt tid før det ble bygd fleire skottbenkar som ble teke i bruk av andre handverkarar. Tidleg ute var Trond Oalann og Stiftelsen Bryggen i Bergen. Det var likevel ikkje før vi byrja å halde kurs i snikring av skottbenk at det løsna. Då vart det snart fleire skottbenkar som vart tekne i bruk rundt om i handverksmiljøa. Det var på det fyste av desse kursa at ideen om å skipe Norsk Skottbenk Union vart lansert, kurset på Røros i år 2010.

Kai Johansen med sin nybygde skottbenk
Kai Johansen høvlar det fyrste bordet i sin nybygde skottbenk. Foto: Roald Renmælmo

Etterkvart kom vi i gang med å bruke denne bloggen for å organisere og formidle stoff om skottbenken og bruken av skottbenk. På sida «Om Norsk Skottbenk Union» har vi skrive om kva vi arbeider med og korleis ein kan bli medlem. For å bli medlem må ein ha snikra sin eige skottbenk og få dette publisert på bloggen. Gjennom bloggen har vi fått registrert skottbenkar i dei fleste områda i landet. Vi byrjar også å få ein ganske stor mengde med fagstoff om skottbenken og bruken av den. Det manglar framleis ein del område i landet og vi er alltid interessert i tips om gamle skottbenkar. Her kan du tipse oss:

https://skottbenk.com/tips-oss-om-skottbenkar/

På bloggen prøver vi aktivt å bruke kategoriar for å organisere stoffet vårt. I høgre marg står ein boks med overskrift: «Oversikt over geografi og tema». Der kan du gå inn på ulike tema og på geografi på land, fylke og kommunenivå. Her kan du sjå om det er registrert skottbenkar i ditt lokalområde. Ein del av bloggpostane våre som er registrert på kommunar er frå svar på spørjelistene om snikkarhandverket i Norsk Folkeminnesamling. Då er det berre snakk om skriftlege kjelder om skottbenkar i dei aktuelle kommunane, det er ikkje sikkert ein finn bevarte skottbenkar i dei same områda.

img_8065
Pløyving av golvbord.

Det å lage sin eige skottbenk, lage sine høvlar og høvle golvbord er ei flott oppleving og gir mykje erfaring som er nyttig og viktig for å bli ein god tradisjonssnikkar. Vi arbeider for at fleire skal få slike opplevingar og erfaringar. Dette er målbart gjennom dei nybygde skottbenkane og det nylaga verktøyet som stadig vert presentert her på bloggen.  Bli med på dette viktige arbeidet for å attreise denne viktige handverkskunnskapen. Leit fram gamle skottbenkar, bygg deg skottbenk, lag deg høvlar og bruk dei aktivt. Del gjerne dette med andre gjennom bloggen.

Skottbenken på Krogstad i Bardu

Skottbenken fra Krogstad
Skottbenken fra Krogstad i Bardu er tatt ut for fotografering. Foto: Pål Prestbakk

Studentane på Tradisjonelt bygghandverk på NTNU har arbeidd med ei heimeoppgåve der dei skulle finne, registrere og måle opp gamle originale skottbenkar i sine nærområde. Student Pål Sneve Prestbakk har tatt for seg ein skottbenk i Bardu kommune i Troms. Denne benken har så vidt vore tema tidlegare her på bloggen, men ikkje vore grundig dokumentert og målt opp. Her kjem tekst og bilete frå Pål.

Skottbenken på Krogstad
Skottbenken på Krogstad tatt ut for fotografering.

Registrering av Skottbenk, av Pål Sneve Prestbakk, nov 2017.

I min søken etter skottbenk i heimtraktene mine var det lite å finne. Jeg har snakket med flere i bygda mi, på Prestbakken, noen har hørt om skottbenk, andre husker å ha sett en, men det lot seg ikke gjøre å finne innenfor de nærmeste kilometeren. Det er fremdeles et par gårder og 5-6 fjøser jeg kan tenke meg å grave gjennom for å se etter skottbenk, får ta opp den tråden på nyåret. Etter tomhendt leiting annonserte på Facebook i forskjellige lokalgrupper og historielag, og jaggu fikk jeg svar! Flere kjente til en skottbenk i Bardu, litt nord for Setermoen, på Krogstad. Jeg tok kontakt med eieren, og avtalte å komme innom. I mellomtiden undersøkte jeg litt om gården Krogstad, der har det vært drift siden 1858, og det er mange flotte bygg på eiendommen. Stort fjøs fra omtrent 50-tallet, smie, garasje, våningshus fra 1873 og flere mindre bygninger. Ved siden av fjøset har eieren et miniatyr-museum, med utstilling av alskens forskjellige redskaper og verktøy. Her var det blant annet et par not- og fjærploger for pløying av golvbord i skottbenken, så de har trolig vært i bruk på denne skottbenken. Sætra som tilhører gården håper jeg å kunne se nærmere på ved en senere anledning, den er lafta i bjørk og har stått siden 1886 i lia over Krogstad.

Skottbenken på Krogstad dukket også opp i nettsøkene mine, da Roald Renmælmo allerede har snust den opp for noen år siden og skrevet om den på Norsk Skottbenkunions blogg, det kan du lese om her.  Jeg tok turen til Krogstad og fant benken som hang under tanga på sperrebukkene i fjøsen.

Skottbenken på plass
Skottbenken på plass på låven på Krogstad

Vi fikk «demontert» skottbenken fra fjøsen, og den ut fikk se dagslys for første gang på flere tiår. Ute var det nok dagslys for å se nærmere på detaljene. Lengden på benken er 4,7 meter -altså en ganske lang benk. Høyden er 70cm, og bredden på fotstokken er 75-80 cm. Detaljmål kommer fram på oppmålinga lenger ned.

Skottbenken tatt ut for fotografering
Skottbenken tatt ut for fotografering.

Plasseringen av føttene er ca 90 cm innpå langbordene, altså forhold 1:5 av lengden, ei fin fordeling for også å kunne jobbe med kortere emner i benken. Alt er gjort i furu, bortsett fra kiltappene som er i bjørk. Det er også spjelkinger på de fleste beina, både for å holde sammen etter oppsprekking, men også for å ta opp for det slitte og rivne treverket. Denne benken har nok vært i drift over lang tid da det er store bruksmerker og slitasjer.

Emnene til langbordene er ikkje av rett og fin ved, snarere tvert imot. Noe stor kvist og en av endene har fremdeles verktøyspor fra øks, snekkern har nok vært opptatt av å beholde mest mulig av lengden. Det faste bordet er ca 8 x 23/4’’ og det lause bordet er omtrendt 2’’ lavere og en halvtomme tynnere. Det faste langbordet er skjøtt med halv blading og skåring ved den bakerste foten. Dette var flott utført, og begge langbordene er enda rette og fine i dag.Kilene for stramming er 40 og 50cm lange, står i en sliss på ca 2 cm og er godt slitt. De har nok vært i bruk lenge, men det er tenkelig at de har vært byttet ut gjennom årene.

En annen raring finner vi oppå langbordene, et kort bord er spikra i hver ende, en spiker i hvert langbord, denne sørger nok for at ikke langbordene skal forskyve seg i lengderetningen. Den kan for så vidt også brukes som mothold om en vil høvle emner på flasken oppå benken, da benken kan åpnes nesten 5 tommer. Detta må testes i praksis. Bordbiten vil i de fleste tilfeller bare være i veien, så jeg har ikke noen god formening om denne løsninga.

Lite bord spikra oppå langborda
Lite bord spikra oppå langborda

Her er målene på beina merket opp. Legg merke til at det også er forskjellig tykkelse på de to beina. Under den løse er det en liten kil for å finjustere høyden på langbordet.

Oppmåling
Oppmålingstegning av skottbenken på Krogstad

Den faste foten er tappet helt igjennom fotstokken og kilt fast. Den løse står i et romslig tapphol. Langbordene står med marg ut og ser ut til å være festet med 4 treskruer på hver fot. Jeg syntes å skimte spor etter gjengesnittet på den 1’’ bjørkepluggen, den e gjennomgående. Bordene ligger i alle fall godt inntil fremdeles, og det er ikke noen spiker i den opprinnelige utførelsen, kun i spjelkingen.

Om langbordene er festa med treskruer, slik jeg har sett på labankdører, så undres jeg over hvordan dette gjøres i praksis for å unngå slakk. Det må prøves! Og jeg må ta en ekstra titt på benken for å sjekke dette nærmere. Jeg skal lage en kopi av denne benken, jeg har grovsaged tørre furuemner til benken og går i gang med disse på samlingen i desember. I fjor saga vi tre toms plank på Aursfjordsaga og stabla til tørk, men jeg er redd de er i korteste laget om jeg skal rekke 4,7 meter. Kanskje det blir samme skjøt av langbord som i originalen!

Opptak av nytt medlem, Trond Oalann er omsider offisielt medlem

Trond Oalann med skottbenken i bakgrunnen. Frå kurs i høvling og høvelmaking på Voss i 2008. Foto: Roald Rennælmo

Trond Oalann var tidleg ute med å lage sin eige skottbenk. Alt i år 2008 då vi hadde kurs i høvelmaking og høvling  på Voss kunne han stille med sjølvlaga skottbenk. Dette var før stiftinga av Norsk Skottbenk Union og difor vart det ikkje då skrive noko på bloggen om at Trond er kvalifisert og teke opp som medlem. Korkje Trond sjølv, eller eg, har hugsa å poste på bloggen om skottbenken til Trond slik at han kan verte offisiell medlem i Norsk Skottbenk Union. Kravet for å bli teke opp som medlem i Unionen er at ein har snikra sin eige skottbenk og kan vise at han fungerer. Dette må ein også sørgje for å få posta på bloggen vår slik at det blir «offisielt». Ein kan anten poste sjølv på bloggen, eller få ein av oss som skriv på bloggen til å poste bilete og litt tekst. Her kan du lese meir om korleis ein går fram for å bli medlem i Unionen: Om Norsk Skottbenk Union.

I samband med produksjonen av NRK programserien Oppfinneren har Trond Oalann vore involvert som ekspert på tradisjonelle stavkonstruksjonar. Der har han vore med å byggje drømmetårnet til Erik Alfred Tesaker i ein byggjeteknikk som gjerne vert kalla for stegeverk og som er ein variant av grindbygga ein finn på Vestlandet. I år var også Trond med og hjalp til med delar av konstruksjonen til det nye kjøkkenet som Erik Alfred byggjer til huset sitt. Då tok Trond med seg skottbenken sin til utlån slik at Erik Alfred kunne høvle seg skikkelig golv til sitt nye kjøkken.

I Gyland som ligg i Flekkefjord kommune har ikkje Erik Alfred kome over lokale originale skottbenkar. I heile Vest-Agder fylke er det dårleg stelt med slike høvelbenkar. Det er berre i Marnadal at vi kjenner til at skottbenk har vore brukt gjennom svarmaterialet i spørjelista om snikkarhandverket i Norsk Folkeminnesamling. Vi har ikkje kome over gamle skottbenkar i fylket. Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Østfold, Akershus og Oslo er alle fylka som ikkje kan vise til gamle originale skottbenkar. Om du kjenner til skottbenkar frå nokon av desse områda så er vi svært takksame for tips. Vi har ei eige side på bloggen der du kan sende oss tips om funn av lokale skottbenkar:

https://skottbenk.com/tips-oss-om-skottbenkar/

Vi ynskjer Trond Oalann velkommen som medlem i Norsk Skottbenk Union og ser fram til at han støttar oss vidare i dette viktige arbeidet med å fremje skottbenken. Vi oppmodar også andre som har snikra seg skottbenk om å sende oss bilete og informasjon slik at vi kan få lagt det ut på bloggen. Vi veit det er ein del mørketal, slike som har laga seg skottbenk og høvlar men ikkje har fått sendt inn dokumentasjon til oss. Eg kan nemne at det så langt ikkje er nokon av handverkarane frå Røros/Os som er registrert som medlemmar enda det truleg er kring 10 nybygde skottbenkar i bruk i området.

Kursdeltakar på høvelkurs på Voss i 2008 høvlar på skottbenken til Trond Oalann. Foto: Roald Renmælmo

Opptak av nytt medlem, Kai Johansen med nybygd kopi av skottbenken på Egge museum

img_8229.jpg

Kai Johansen har nyleg presentert dokumentasjon av skottbenken på Egge museum. Ein veldig interessant Skottbenk med mange fine detaljar. I dag har han gjort ferdig arbeidet med å snikre kopi av denne benken. Han har også laga ferdig okshøvel og skottokse og viser at benken og høvlane fungerer. Vi kan med dette ynskje velkommen som medlem i vår union.

 

Skottbenken på Egge

img_9498.jpg
Skottbenk på masstuloftet på Egge museum

Student i Tradisjonelt bygghandverk; Kai Johansen på Stiklestad har i starten hatt litt problem med å finne skottbenkar for registrering i Nord-Trøndelag. Det viste seg snart at dei har berre gått litt under radaren til studentane og Egge museum har minst tre skottbenkar i samlinga. Her følgjer tekst og bilete frå Kai:

Da vi skal fokusere på høvler, høvelbenker og skottbenker tredje året av studiet, sendte jeg ut en forespørsel til museene som er konsolidert med Stiklestad om skottbenker. Det gikk ikke lange tiden før Bodil Østerås på Egge museum kunne fortelle at de hadde en skottbenk stående oppe i utstillingen i masstua. Jeg ble svært interessert, og spurte litt nærmere om hun var sikker? Bodil hadde full oversikt over, både hvordan skottbenken så ut, og hvordan den skulle brukes. Dette er ikke vanlig kost i museumsverden, men det store opplysningsarbeidet som Norsk Skottbenk Union har drevet de siste årene har kanskje virka også på museene? Jeg tok først en tur i magasinet og kikket etter høvler som kunne ha vært i bruk sammen med skottbenker. Der fant jeg noen not- og fjærhøvler, men ingen skottokser.

Da jeg kom på Masstuloftet var det ikke mindre enn 3 skottbenker, en ferdig oppsatt klar til bruk, en med bare bukkene og en til å skyte tønnestaver. Bodil kunne fortelle at det var 4 treff i primus hos dem på skottbenk, men ingen foto kom opp på datamaskinen. Så her er helt klart mer å hente for dokumentasjon og oppmåling, man må bare lete litt.

Jeg vil foreløpig konsentrere meg om skottbenken som var ferdig oppsatt. Den er laget av tre ulike treslag, bjørk, furu, og gran. Bjørk i skruen (2 tomms), tappen som holder bena sammen og kilen, og en sliteplate som skruen presser mot når skruen strammes til. Det er furu i føttene og gran i langbordene. Lengden på benken er 381 cm eller 146,5 tommer, bredden på langborden e er 7 tommer, tykkelsen er 1 3/4tommer. Disse to plankene er i gran. Høyden på føttene er 75,5 cm eller 29″ tommer.

Her er det som museet har skrevet om skottbenken:

«Magasin nr: STM 04036

Skottbenk

Redskap for å feste panelet i, ved høvling. Den har to kraftige treskruer for å presse sammen/ feste gulv (bord) plankene under høvling. Denne skottbenken stod tidligere i Beitstad, Moen. Tidligere eier er Mikal Opdal. Han hadde benken da han begynte som husmann under Opdal i Beitstad. Husmannskontrakten ble skrevet under i 1877.»

En del av sporene etter oppmerking er bevart flere steder på skottbenken, og all oppmerking er gjort med blyant. Det er boret et hull i ene langbordet ca 1″ tomme i diameter, ca 60 cm fra ene foten, men ikke gjennom planken ca 1″ tomme inn i planken. Det var også noen spiker oppå plankene usikker på hvilken funksjon de har hatt.

Jeg har nå vært en tur tilbake på Egge og kikket nærmere på skottbenken da det var noen mål og detaljer som var litt uklar. Første erfaring jeg vil kommentere er at hvis man jobber på millimeter papir og tegner i målestokk så er det mye enklere å ta alle mål i millimeter, nå prøvde jeg å kombinere oppmålingen med norske tommer og så overføre det til millimeter for så å gjøre det om til rett målestokk, det var tungvint. Hvis man tegner uten mm papir kan man godt jobbe i norske tommer. Her er oppdatert tegning av skottbenke n med litt fler detaljer rundt det faste bordet .

Det var særlig detaljer rundt innfestningen av det faste bordet som var interessant. Den var lagd på en helt annen måte enn den andre skottbenken hvor al l innfestning var gjort med mye spiker og en tapping i bordet. Her var det lagt en lask på baksiden og tappet både i bordet, foten og i lasken, hver lask hadde i tillegg til fire spiker en tre plugg og merket med X og / . jeg tolket disse symbolene som merking i byggeprosessen.

Jeg hadde en avtale med Bodil Østerås om å låne benken til studiesamlingen i desember og lurte litt på hvordan jeg skulle få den ned den smale loftstrappa, eller hvordan hadde snekkeren fått opp all materialene han skulle høvle, det hele virket litt tungvint. Det var ikke her skottbenken hadde stått når den hadde vært i bruk, men den virket jo litt tungvint å flytte på samtidig.

Det var først når jeg var ferdig med å dokumentere at skottbenken åpenbarte en vel gjennomtenkt finesse. Det løse bordet løftet jeg av og fikk ned, men s å var det det faste og to føtter, når Per Steinar tok i benken løftet bordet seg litt og vi skjønte at det ikke var så fast som vi trodde. Den lille trepluggen kunne dras ut og bordet var helt løst fra føttene, noe som gjorde flyttingen svært enkel, «satan de tænkt nu på aillt».

Så konklusjonen må vel være at det er viktig å komme tilbake til åstedet og ta en ekstra kikk og tenke litt gjennom hvordan har dette objektet vært i bruk hvordan har de som brukte det transportert det.

En drøm om egen skottbenk blir realisert – opptak av nytt medlem

Bilde1
Skottbenk, langbenk og høvlar laga av Håvard Stuberg.

Student og snikkar Håvard Stuberg på Stiklestad har ikkje berre målt opp og dokumentert ein original skottbenk på Klæbu bygdemuseum. Han har også laga seg ein skottbenk basert på den originale, laga seg langbenk for høvling av flask og laga høvlane som høyrer med til skottbenken. Dette kvalifiserer til opptak i Norsk Skottbenk Union og vi kan bare gratulere og ynskje Håvard velkommen som medlem. Under følgjer tekst og bilete frå Håvard.

Etter at jeg begynte på Tradisjonelt bygghåndverkstudiet ved HIST/NTNU vart jeg tidlig kjent med skottbenken og dens fortreffelige bruksområde i å rette bord og panel.  Det ble tidlig klart at en skottbenk måtte jeg skaffe meg. Jeg begynte å undersøke om det kunne finnes skottbenker lokalt her i Verdal, uten å klare å finne noen i første omgang.

Under en studiesamling ved NTNU i Klæbu, der vi skulle bygge en låve for Klæbu historielag sitt bygdemuseum, kom jeg over to forskjellige typer skottbenk bukker. Disse var en del av samlinga på Klæbu bygdemuseum. Jeg dokumenterte den ene med tegning og foto med tanke på å kopiere denne ved en senere anledning.

Nå i 3. studieår har vi snekkerier som tradisjonsfaglig fordypning i 12 uker. I forbindelse med dette skal jeg høvle nye gulvbord til Almåsstuggu som bygd i 1823, og som i dag står på museet ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter der jeg jobber som museumshåndverker. I den forbindelse vart det da aktuelt å finne frem igjen dokumentasjonen fra Klæbu, for så å lage en skottbenk for å få rettet gulvbord til dette.

 

Skottbenken kan man si vart påbegynt for lenge siden da jeg i november 2015 kløyvde en førstestokk av furu med øks og kiler etter tradisjon lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin. De to havlkløyvningene vart rydd ned til en dimensjon på 13”-5” og har frem til nå vært brukt til vandring på sagstillingen jeg har brukt til handsaging av div tømmer. De er nå med øks og med selvlagd okshøvel og fletthøvel dimensjonert ned til 9”-2” og kappet på 4,1 meter. Dette er en dimensjon som jeg har beregnet jeg vil ha til rettbordene i skottbenken da gulvet har en lengde på 3,8 meter. Rettbordene viser seg å være veldig stive og stødige, dette kommer nok av at de er kløyvd og ikke saget ut av stokken. Jeg har også laget en langbenk som har samme lengde som skottbenken.

Funn av benk i vårt eget magasin!

Under produksjonen av bukkene kom vår magasinansvarlig innom snekkerverkstedet, hun kunne fortelle at hun hadde noe som lignet på disse stående i magasinet som ligger i naborommet av verkstedet vårt. Det viste seg å være en type skottbenkbukker som er veldig lik de fra Klæbu, bare noe mindre i dimensjon.

Bilde13
Skottbenkbukken som er i magasinet til Stiklestad Museum. den er i prinsipp og utførelse lik bukken fra Klæbu, men noe mindre i dimensjon. De er som man ser på bildet forsterket på høyre side, antagelig fordi det har blitt strammet for hardt slik at man har fått sprekkdannelse i beinet.

Skottbenken på Nesset Gnr. 2, bnr. 1 i Tolga kommune

 

IMG_7326
Skottbenken  på Nesset. Foto: Roald Renmælmo

Som lærar for studentane på bachelorstudiet i tradisjonelt bygghandverk på NTNU er det veldig givande å få tips om interessante skottbenkar rundt om i landet. I august i år hadde vi samling i høvelmaking på Røros og då var nokre av oss og besøkte student Jostein Utstumo i Tolga. Då kunne han vise oss ein veldig fin skottbenk som var teke vare på på garden. Eg fekk teke nokre bilete av benken då, men rakk ikkje å gjere ei grundig oppmåling. Heldigvis har Jostein målt opp denne benken til si skottbenkoppgåve. Den vidare teksten og oppmålingsteikning er frå hans oppgåve.

I tidligere blogginnlegg på https://tradisjonshandverk.com/2017/01/20/hva-skjer-pa-roros/ har jeg blant andre bygninger, omtalt bygningen som huser skottbenken som nå skal omtales. Benken befinner seg på en gård helt sør i Tolga kommune i Nord-østerdalen i Hedmark fylke. Fjøsbygningen som benken står inne i er bygd i 1802 og gården har bosetting fra ca. 1750.

Skottbenken er av typen med skru for stramming, den er 4,4m lang og 72cm høy. Den består av to bukker som det det er festet to langbord til der det ene er fast og det andre er løst slik at man kan feste et emne som skal høvles rett i mellom dem. Noen benker har bord til avstivning, det er det ikke på denne og jeg kan ikke se spor etter det heller. Det løse langbordet har påmontert noen ekstra klosser med karnissprofil mulig at disse også kan gi en avstivende effekt?

bilde av tegning av Skottbenk Nesset
Oppmåling av skottbenken på Nesset i Tolga

Om alderen blir jeg usikker, det er brukt en form for gjenget jernstang med mutter på for å holde den sammen. Den mutteren med firkanthode gir meg en følelse at vi ikke er tidlig på 1800-tallet men heller nærmer oss utmot/utpå 1900. Skruen og armen skruen går igjennom er av bjørk, skruen er relativt grov ca. 6 cm i utvendig diameter.

Bilde2.png
Har lagt benken på siden, man ser både bolt og spiker som er brukt. Foto J.Utstumo

Benken ser ut til å være godt brukt og etter hvert noe misbrukt, en kuriositet er at det står en benkehake i fastbordet ca. 60 cm fra enden, noe som kan tyde på at benken har blitt brukt til å høvle flate på, og ikke bare til å rette kant.

Det finnes fortsatt noe høvler og verktøy på bruket selv om det ikke er voldsomt imponerende er det noe ved seg allikevel. Det er noe okshøvler og den ene der har ski så den er nok antagelig brukt på skottbenken, de er mye diverse i den kassa og det er lite trolig at det er personen som lagde skottbenken som sist brukte høvlene. Høvelen som står oppå skottoksen har både klasse og stil.

høvler.png

Bruk av benken

Gårdsbruket har noen stykker av pent snekkerhandverk både på fjøsbygningen og i en gammel himling som i dag befinner seg på kaldt loft i våningshuset. Det er naturlig å tro at benken kan ha vært i bruk til noe bygging på gården her. Men om den er har vært med fra første stund er jeg noe usikker på?

Figur 7 er fra våningshuset som mulig er bygd ca 1750 og figur 8 er ifra fjøsbygningen som er bygd 1802. Utpå begynnelsen av 1900-tallet ble gården delt og fjøsbygning fulgte da med i oppdelingen og et nytt våningshus ble da bygd til det nye bruket. Forrige vinter gjorde jeg en liten oppdagelse da jeg gjorde et lite arbeid på en gammel dør i den bygningen som jeg synes var spennende; nemlig gerikt med notspor for panel. Om denne og resten av panel i huset er høvlet på skottbenken er ikke usannsynlig. Figur 9 er en gerikt fra det nye våningshuset som ble bygd da gården ble oppdelt rundt 1910.

Strykebenken på Øystad i Suldal

Studentane på tradisjonelt bygghandverk på NTNU har i tradisjonsfaglig fordypning i oppgåve å finne, registrere og måle opp ein lokal skottbenk frå sitt område. Student og medlem i unionen, Sven Hoftun, har posta sitt oppgåvesvar på bloggen med oppmåling av strykebenken i Hoftun. Etter han posta kom det inn spørsmål om korleis kilane kan ha sett ut og Sven svarar at det blir posta om ein tilsvarande benk frå same område som også har kilane bevart. Her følgjer tekst og dokumentasjon frå student Kjell Gunnar Haraldseid på Ryfylkemuseet.

Strykebenken på Øystad i Suldal
Strykebenken på Øystad i Suldal. Foto: Kjell Gunnar Haraldseid

På garden Øystad i Suldal, Rogaland hadde de stående en strykebenk, lengde 319 cm, høyde cm 75 med originale kiler. Bukkane er laga av furu og alle delene er grovt tilhogde med øks, det er noe vannkant på enkelte deler. Stavene er 75 cm høye og blir bundet sammen med tverrbord som er felt inn i stavene med svalehale og spikret. Alle fellingene er grovt utført og ingen er helt like. Den ene foten har en tverrfot som har vært spikret i golvet.

Strykebenk
Strykebenken sett fra enden med kilen på plass. Det er slått på et bord på begge bukkene for å gjøre kilegangen mindre. Foto: Kjell Gunnar Haraldseid

Langbordene er og laget i furu og har høvlet innside og topp men ellers grov overflate. På enden av langbordene kan man se spor etter bruk av øks. Det faste langbordet har en dimensjon på 3190 mm lengde, høyde 170 mm og tykkelse 25 mm. Det løse langbordet er likt bortsett ifra høyden som er 185 mm.

Langbord
Spor etter felling eller kapping med øks. Foto: Kjell Gunnar Haraldseid
Fast langbord
Det faste langbordet er ikke felt inn i staven men står på fot slik som det løse og er festet i staven med spiker. Foto: Kjell Gunnar Haraldseid
Fot
Tverrfot enkelt innfelt og grovt tilhogd mellom stavene.
Kiler
Kilene er av furu, grovt laga og har noe vannkant og ulik lengde.

Arbeidshøyden på strykebenken er 75 cm og det er rundt 5 cm lavere enn det som vi finner på de andre benkene her i Suldal. Høyden gjør at man kommer godt over høvelen og får ført kreftene ned i arbeidsstykket. Lengden på benken gjør at man kan høvle 5 alna bord og ha litt lenge igjen på benken.

Strykebenken
Strykebenken montert

Strykebenk