Det er ikkje måte på kor mange ulike årbøker som finnast rundt om i landet. Kvart år kjem det stadig påfyll av artiklar med eit lokalt tilsnitt om ulike tema. Heller ikkje skottbenken slepp unna slike årboksartiklar. I vår vesle redaksjon er det grenser for kva vi kan halde oversikt over når det gjeld årbøker frå heile Noreg, men nokre slike artiklar har vi fått med oss. Ein av desse artiklane har den slåande tittelen, Skottbenken, og er skrive av Arne Vennevik til Årbok for Namdalen 1981. Vi saksar frå teksten:
«Skottbenken var et redskap som en måtte ha for å høvle gulvbord og panel. Når tømringa var gjort, måtte gulv handhøvles, og det var et tungt og slitsomt arbeide. Tømmer ble hugget i bestemte lengder som passet til hvert rom. Bare rotstokker ble brukt. Saginga ble gjort på den måten at de saget hva stokken holdt. Det vil si at borda ble bredere mot rotenden. Dette var av praktiske grunner. For det første ble det mindre arbeide med høvling av not og fjær – og så når gulvet skulle legges måtet en til. En bredde på borda på 12-14 tommer var ikke uvanlig. Tykkelsen var 1 1/2 tomm, og det måtte til da det var meget langt mellom gulvåsene. Så var det høvlinga. Først ble det brukt en høvel med to toms høveltang. Det var «slettoksen». Disse høvlene hadde to handtak, for det var tung og arbeidskrevende. Det måtte være to mann om arbeidet.
Så var det å sette bordet i skottbenken for høvling av not og fjær. Det ble satt fast med kiler ca. 1 cm høyere enn plankene i skottbenken. Da ble det brukt en høvel med lister på begge sider så bordet ble høvlet bent. Det ble laget not på begge sider av bordet – likeså fjær. Gulvet ble lagt fra begge sider i rommet og så møttes de i døra under dørstokken. Siste bordet ble laget etter mål og drevet inn.
Panelbord var det ens bredde på. På panel var den en «staff» (profil) i tillegg til not og fjær. Det var vanlig med 7-8 tommers bredde, og så ble det høvlet en «staff» på midten av bordet. Vekselpanel ble også høvlet i skottbenken.»
Skottbenken på biletet er ein type som vert stramma med kilar. Kilane er på plass på denne benken når biletet er tatt. Skildringa av framgangsmåten og verktøyet er ganske likt det vi kjenner frå andre stader i landet. Eit avvik er at slettoksen har 2 toms tann. Elles ville ein gjerne kalle det for ein gropokse eller skrubbokse. Skildringa av leggje-måten for golvborda minner om korleis det var vanleg å legge golv som skulle vere særleg tette slik som på stabbur og låvegolv (treskegolv). Om skildringa her gjeld stovehus er ikkje skrive i artikkelen. Slik sett kan det godt vere at leggje-måten gjeld for låvegolv og stabbur og at det var andre leggje-måtar på golv i stovehus?
Kjelde:
Vennevik, Arne, 1981, Skottbenken, artikkel i Årbok for Namdalen 1981.
Norsk Skottbenk Union 