Østerdalen er eit område der skottbenken har stått veldig sterkt, og vi har berre så vidt fått ein smak på kor mange skottbenkar som finnast der gjennom tidlegare postar her på bloggen. Her er eit stort potensiale for å gjere nye oppdagingar i åra som kjem. Studentane på Tradisjonelt bygghandverk på NTNU i Tronheim har hatt ei oppgåve der dei skal dokumentere eldre høvelbenkar eller skottbenkar i sine heimeområde og så skal dei snikre sin eige benk, gjerne basert på den originalen dei har målt opp. Studenten John Ryen frå Os i Østerdalen har registrert og målt opp ein skottbenk på heimgarden sin og vidare følgjer tekst og foto av benken.
Jeg (John Ryen) fant en skottbenk hjemme på gården. Gården heter Jopålsagården og ligger i bygda Narjordet, Os i Østerdalen. En gård fra ca. 1669. Denne skottbenken er av nyere tid. Jeg så en innriss der det stod 1905 på skottbenken. Det er ikke en veldig gammel benk, men dog en fin benk. Det er trolig John Johnssen Ryen (1872-1957) som bygget denne skottbenken. Han var tømrer og har bygget opp huset på Jopålsagården (bruks nr. 9).
Skottbenken på Jopålsagården
Jeg har tatt mål og dokumentert denne benken med en tanke om og skulle produsere en slik benk i løpet av høsten 2020. Denne benken er tilsynelatende laget av furu. Jeg tipper den ble bygget for kanting og høvling av panel, da gammelfjøset på gården er kledd med vekselpanel med ca. lengder som passer skottbenken. Det passer også bra inn med at John Johnssen Ryen bygde gammelfjøset.
Her kan man se at det er ganske slitt. Trolig brukt kiler til fastspenning av emner
Da jeg fant denne skottbenken, så fant jeg ikke noen kiler i nærheten. Dvs. at jeg tror det er kiler, men fant ingen kiler. Det er ikke skrue eller andre metoder som er brukt til fastspenning.
Her skimtes årstallet 1905 og J.J.RBenkens totale lengde på 396 cm og arbeidshøyde på 75 cmBukkene er trukket inn omlag 5/4 alen fra endene av langbordeneMål på bukk og langbordBukk og fotInnfelling av langbord
Ovenfor vises bilder av skottbenken med mål. Alle mål er oppgitt i cm. Man kan også se at bordet som sitter fast i rammen er boltet fast. Dette var et spennende funn, og blir spennende å lage. Den blir trolig brukt i vinter.
Her på bloggen har vi tidlegare skrive om ulike utdanningar rundt om i Noreg og Sverige som nyttar skottbenken i undervisninga. Denne hausten har studentane som tek bachelorutdanninga i tradisjonelt bygghandverk på NTNU i Trondheim ei oppgåve i faget tradisjonsfagleg fordypning 3 der studentane skal snikre sin eige skottbenk eller høvelbenk. Som ein del av oppgåva skal dei registrere og dokumentere gamle originale benkar i sitt område av landet. Studenten Hans Høgnes har funnet ein hittil uregistrert skottbenk i Jevnaker kommune og har gjort ei oppmåling og registrering av denne. Vi ser fram mot at nokon byggjer ein ny skottbenk med denne som modell. Vidare følgjer tekst og bilete av Hans Høgnes.
Skottbenken frå låven på Engeli
Skottbenken ble funnet ved en befaring av låven på Engeli i 2015. Låven hadde sterkt fremskredet forfall og jeg var der for å vurdere tilstand og lage en rapport for å søke midler til istandsetting. Det viste seg at dette ble et urealistik prosjekt for eier, og låven ble av sikkerhetsmessige grunner revet. Det er ikke kjent at det har vært utøvende håndverkere på gården ut over til eget husbruk. Det kan nevnes at det var smie på bruket. Historien til benken er dermed usikker, men det er ikke usansynlig at den kan ha blitt brukt da huset på gården ble bygget i ca 1875. Gården Engeli ligger helt ned mot Randsfjorden, så tanken om at skottbenken kan ha vært brukt i forbindelse med båtbygging kan ikke utelukkes. Dette på lik linje med to skottbenker som er funnet i Lima i Sverige som jeg ser at det stilles spørsmål til om kan ha vært brukt til det. De to svenske benkene har svært lik utforming og benken jeg har funnet har tegn på at den har vært skjøtet ut for å høvle lange emner.
Den ene av de to kabbene som utgjør understellet til skottbenken
Benken er enkelt utformet ved to kabber i furu er brukt som «bukker/understell». I hver kabbe har det blitt hugget ut ei kløft som er flat i bunnen og det dannes dermed to «horn» der et fast langbordet er spikret i det ene hornet og et løst langbord har blitt festet med kiler mot det andre hornet. For å minske faren for kløyving av kabbene er det brukt en gjennomgående konisk treplugg med diameter ca 30-35mm som er kilt i den tynneste enden. Ca 1/3 av trepluggen stikker over den relativt flate bunnen av kløften mellom hornene. Det ser ut til at hele bukken har hovedsakelig blitt tilvirket med øks med ca 65mm bred, litt buet egg. Det er også noen merker etter et ca 30 mm bredt tapp/stemjern. Tverrvedsnittet som danner bunn av den ca. 25 mm dype hylla som det faste langbordet hviler på, er saget. Arbeidshøyden har vært ca 72-75cm.
Det er en del spor etter bruk ved at det faste langbordet har vært rettet av noen ganger da det er parallellt til ca halvvegs og smalner av mot toppen. Det ene hornet på siden der løsbordet skal kiles er noe høyere en de andre, men om langbordene har vært 8″-9″ brede da benken var ny vil også dette hornet ha gått under toppen av bordene.
Kabbene/bukkene bærer preg av at de har vært stikkspikret til gulvet i flere omganger da det er mange gamle spikerhull og hele og knekte spiker rundt kanten på begge kabbene. Det er er også blitt brukt lektestomper som har blitt spikret fast i siden på kabbene og ned i gulvet for stabilisering ved bruk. Disse er spikret med trådspiker med riflet hode og har nok kommet på i ettertid.
Undersida av den ene kabben med spiker som har vært brukt til å feste den til et gulv eller lignende
Det faste langbordet er i gran og har noe varierende tykkelse som varierer mellom 38 – 47mm og bredden er ikke parallell, da det er 190 mm i rota og midt på og 175mm i toppen. Jeg finner ingen spor som sier noe om langbordet er skåret på oppgangsag/kransag, kun økset underside og de tre øvrige sider høvlet. I den ene enden av langbordet er det en økset skrå flaksjøt med spikerhull som jeg først tolket til at dette var et gjenbruksbord. Ved nærmere undersøkelse har jeg mer tro på at langbordet har vært skjøtet ut for å få benken lengre da de fleste bruksspor tyder på at langbordet har sittet på benken fra den var laget og at flaksjøten er laget samtidig eller senere en benken. I den andre enden er bordet kappet med sag, noe ut av vinkel. Bordet kan her ha vært kappet en gang da sagsnittet virker nyere enn resten av sporene på benken og det er lite slitasje på kantene av snittet. Det faste langbordet sitter med margen inn mot senter av benken. Det er også et borret hull på ca 13 mm i langbordet i nærheten av den ene kabben som kan tyde på at det har vært satt opp en treplugg som lengdestopp. Det ser ikke ut til at det har blitt brukt stopphake/høvelstopp i jern.
Midt på langbordet er det tydelig fargeforskjell og spikerhull. Det antas at det kan ha vært brukt en bukk til som ekstra understøttelse/mothold for rettbordet? Det er ikke tatt ut i langbordet her slik som for hornene i hver ende.
Hornet er felt inn ca. 10 mm i langbordet og det er saget inn og tatt ut en hylle i hornet på ca 25mm som langbordet hviler ned på. I hvert horn er det spikra med 4 stk. 4″ handsmidde spiker fra innsida og ut i hornet og neia. Lengde på langbordet slik det var da jeg fant den er inkl. skrå flaksjøt: 4,70 meter. På denne benken er det løse langbordet forsvunnet, så man må bare gjette seg til hvordan dette eksakt har vært utformet. Med bakgrunn i at den ene benken som er funnet i Sverige forøvrig er så å si identisk, kan man anta at utformingen av det løse langbordet også har vært relativt likt på denne. Det har ikke lykkes meg å få tak i eksakt utforming ut over bilder funnet på nett på den svenske benken. Det løse langbordet må ha stått på stående bordbiter som har stått ned på bunnen av kløfta mellom hornene, eller kun på ryggen av trepluggen som stikker 10-15mm over bunnen. Det siste vil gi en mer eksakt høyde på langbordet under bruk da det fort vil bygge seg opp flis/spon om det står nede på hel flate. Dette underbygges også av at toppen av trepluggene kan virke «blankslitte».
Avstanden fra rettbordet og bort til det andre hornet er ca 12-14 cm. Det vil si at om det løse langbordet er som det faste, ca 38-47mm og en kile på ca 25mm vil det kunne høvles opp til ca 2″ tykke bord i denne benken.
Jan Gunnar Helmikstøl har gjennom mange år vore med oss på Ryfylkemuseet på forskjellige prosjekt. Han er genuint interessert i tradisjonshandverk. Han er blant anna smed, knivmakar og tømrar. Nå har han endeleg funne høve til å få snekra seg ein strykebenk. Og han dreg med seg fleire i arbeidet. Det er ein flott miljøskapande samlingstad dei har i redskapshuset på Heia i Strand. Der alle er velkomne. Den vidare teksten og bileta har eg fått tilsendt frå Jan Gunnar.
Jan Gunnar Helmikstøl med strykebenken frå Bråtveit i Suldal.
For fleire år sidan, då Ryfylkemuseet restaurerte den store løa i Vigatunet, Hjelmeland, fortalde Sven Hoftun om skottbenkar. Eller strykebenk som var det lokala navnet i Suldal i følge Sven. Han tipsa og om Norsk Skottbenkunion som eg har fulgt med på etter dette.
Nå er det sånn at eg treff og drøser med mange eldre folk. Og eg hadde strykebenkar longt framme i hovudet då eg traff på Ragnar Ritland. Han hadde dei første 20 åra av livet på ein veglause heiagard longt til fjells. Eg spurde sjølvsagt om han hadde høyrt om strykebenkar. Ragnar var stille ei stund, men til slutt kom det: «Strykebenk,- det har eg ståande i løå heima på Ritland. Eg va med å høvla golvbord når me la nytt golv på Raukleiv i 1960 årå«. Dette var kjekt og gjorde meg bare meir interesserte i desse benkane.
Så ein dag traff eg på Johannes Bråtveit. Han er født og har vakse opp i Bråtveit, som er ein gard på sørsidå av Suldalsvatnet. Dette er i sama området som Sven og dei har funne og registrert fleire strykebenkar. Johannes fortalde dei hadde strykebenk på garden og at dei og hadde høvlane som høyrte til.
This slideshow requires JavaScript.
Tidå har gått. Eg var på Ritland og tok bilder av benken men denne dagen var både eg og Ragnar nokså travle. Bildene blei dårlige og eg har ikkje fått målt den opp ennå. Den i Bråtveit eig svogeren min, og eg har ikkje hatt noko hast med å ta bilder og måle den opp. Dette til tross for gjentatte oppfordringar frå Sven om å gjera det.
Fortidsminneforeningen avd. Ryfylke starta opp et opplæringsprosjekt i 2018. Ei løe skulle rekonstruerast og reisast på garden Håheller i Lysefjorden. Dette prosjektet skulle gjennomførast på same måte som dei kursa Ryfylkemuseet har arrangert mange av, og museet skulle og vere samarbeidspartnar. Eit av dei viktige prinsippa er at løa skulle produserast og reisast med same verktøy og på same måte som dei brukte dei som bygde denne i 1760-1790.
Løa i Håheller er nå reiste. Det mangler ein del ennå før den er heilt ferdig, men det nermar seg slutten. Våren 2020 skulle det arrangerast kurs i å laga labankdører og me skulle kun nytta høvlar og håndverktøy. Odd Bakka, som er ein kamerat av meg, ville vera med på dette kurset og ringte ein dag for å melda seg på. Me diskuterte korleis desse dørene sko lagast og eg kom då sjølvsagt inn på dette med strykebenkar. Det blei stilt ei stund i telefonen og så kom det: «Eg trur beint fram eg har ein slek ein benk ståande i løå på Gurograv.» (Gurograv er ein husmannsplass som høyrer til garden Odd har på Nesflaten i Suldal. Dette er og midt i området Sven og dei har funne så monge strykebenkar). Ganske rett! Etter et par timar kom der et bilde på telefonen min av ein skikkelig fine strykebenk. Nå blei Odd Bakka meir interessert i dette, og han begynte å sjå etter høvlane som høyrte til. Og jammmen dukka desse og opp.
Eg har heilt sidan eg høyrte om strykebenkar hatt lyst å laga min eigen, men det har aldri blitt noko av. Nå ville me trenga desse i arbeidet med dørene og det blei motiverande å laga dei. Me kunne låna museet sine men hadde lyst å vera sjølvhjelpne. Under arbeidet med løa i Håheller har det vore med mange forskjellige folk. Nokre få med tømrarbakgrunn, men mest folk med interesse for gammalt håndtverk.
Sommaren 2019 meldte det seg ein kar i frå Stavanger og sa han hadde lyst til å vera med i dette prosjektet i Lysefjorden. Han heite Cato Jøsang Vågen, var då 22 år og utdanna tømrar. Eg hadde merkt meg dette navnet frå før av, då Cato er svært aktiv på sidene/gruppene på Facebook som handler om tradisjonshåndtverk og gammalt verktøy. Her hadde eg lagt merke til at han hadde svært gode svar når nokon spurte om forskjellig som handla om det. Cato var med oss fleire gonger i Håheller og han viste seg å vera ein svært flinke handverkar. Kombinerar ein dette med å stå på i jobben blir slike folk fort uvurderlige for dei som har ansvar for framdrifta i et prosjekt. Cato har og hatt det travelt då han i tillegg til å vera tømrar i Stavanger tek tilleggsutdanning på Fagskolen i Hordaland på linja for klassisk bygningshåndverk og restaurering. Han visste godt kva ein skottbenk var og var lett og be då eg spurte om han ville vera med å laga kvar vår strykebenk til dette kurset. Så kunne han få sin med seg heim etterpå. Begge hadde eit mål om å søka medlemskap i Skottbenkunionen på sikt.
Cato Jøsang Vågen ved strykebenken frå Gurograv på Nes i Suldal.
Strykebenken frå Gurograv
Eg henta dei to strykebenkane i Suldal og var innom Ryfylkemuseet for få ei innføring i å laga labankdører kun med hjelp av håndhøvlar. Dei viste meg og strykebenken dei hadde på verkstaden og me diskuterte litt forskjellar og sånt. Ein svært nyttige tur!
Cato og eg bestemte oss for å laga benkane våre ut i frå den gamle frå Gurograv på Nes, blanda med museet sin. Me brukte restmaterialar eg hadde til overs frå då me bygde det stora redskapshuset me har som kurslokale. Dette er heimeskore på ei lita bandsag eg har. 3×5 tomms av lerk, furu og gran. Langborda måtte me skjæra te dette prosjektet. Cato hadde ikkje prøvt å saga material før. Nå fekk han saga sine egne langbord til strykebenken sin. Då me arbeidde med desse benkane kom der som vanleg andre interessert og ville vera med. Det blei nokre kjekke stunder med snekring av strykebenker. Under labankdør-kurset var dei uunnværlige. På det mesta var alle fira benkene i bruk. Både dei gamle og dei nye.
Ny dør til Håheller
Frå venstre Asbjørn Nordland, Leif Harald Jørmeland, Knut Østerhus, Markus Johansson og Lars Fossåskaret
Jan Gunnar lærer villig frå seg til Johan August Helmikstøl Snaprud
Bjørn Myklebust med nothøvelen
Andreas Holkesktad Sunde og Lars Fossåskaret
Odd Bakka og Lars Fossåskaret høvlar flask på langbenk.
Robert Kvalvåg, Lars Fossåskaret og Arnfinn Livastøl
Lars Fossåskaret og Markus Johansson
Martin Holta, Robert Kvalvåg, hunden Ingrid og Markus Johanssonn
Robert Kvalvåg og Leif Harald Jørmeland
God drøs i pausane. frå venstre Lars Fossåskaret, Arnfinn Livastøl, Cato Jøsang Vågen, Robert Kvalvåg, Odd Bakka, Leif Harald Jørmeland og Knut Østerhus
Student i Tradisjonelt bygghandverk; Kai Johansen på Stiklestad har i starten hatt litt problem med å finne skottbenkar for registrering i Nord-Trøndelag. Det viste seg snart at dei har berre gått litt under radaren til studentane og Egge museum har minst tre skottbenkar i samlinga. Her følgjer tekst og bilete frå Kai:
Da vi skal fokusere på høvler, høvelbenker og skottbenker tredje året av studiet, sendte jeg ut en forespørsel til museene som er konsolidert med Stiklestad om skottbenker. Det gikk ikke lange tiden før Bodil Østerås på Egge museum kunne fortelle at de hadde en skottbenk stående oppe i utstillingen i masstua. Jeg ble svært interessert, og spurte litt nærmere om hun var sikker? Bodil hadde full oversikt over, både hvordan skottbenken så ut, og hvordan den skulle brukes. Dette er ikke vanlig kost i museumsverden, men det store opplysningsarbeidet som Norsk Skottbenk Union har drevet de siste årene har kanskje virka også på museene? Jeg tok først en tur i magasinet og kikket etter høvler som kunne ha vært i bruk sammen med skottbenker. Der fant jeg noen not- og fjærhøvler, men ingen skottokser.
Da jeg kom på Masstuloftet var det ikke mindre enn 3 skottbenker, en ferdig oppsatt klar til bruk, en med bare bukkene og en til å skyte tønnestaver. Bodil kunne fortelle at det var 4 treff i primus hos dem på skottbenk, men ingen foto kom opp på datamaskinen. Så her er helt klart mer å hente for dokumentasjon og oppmåling, man må bare lete litt.
Jeg vil foreløpig konsentrere meg om skottbenken som var ferdig oppsatt. Den er laget av tre ulike treslag, bjørk, furu, og gran. Bjørk i skruen (2 tomms), tappen som holder bena sammen og kilen, og en sliteplate som skruen presser mot når skruen strammes til. Det er furu i føttene og gran i langbordene. Lengden på benken er 381 cm eller 146,5 tommer, bredden på langborden e er 7 tommer, tykkelsen er 1 3/4tommer. Disse to plankene er i gran. Høyden på føttene er 75,5 cm eller 29″ tommer.
Foten her var ny og lagd i gran
Undersiden av det faste langbordet viser innfestningen, med lask på baksiden.
Armen den løse planken glir på , i bjørk
Sliteplate i bjørk der skruen treffer, i bjørk.
Her er det som museet har skrevet om skottbenken:
«Magasin nr: STM 04036
Skottbenk
Redskap for å feste panelet i, ved høvling. Den har to kraftige treskruer for å presse sammen/ feste gulv (bord) plankene under høvling. Denne skottbenken stod tidligere i Beitstad, Moen. Tidligere eier er Mikal Opdal. Han hadde benken da han begynte som husmann under Opdal i Beitstad. Husmannskontrakten ble skrevet under i 1877.»
En del av sporene etter oppmerking er bevart flere steder på skottbenken, og all oppmerking er gjort med blyant. Det er boret et hull i ene langbordet ca 1″ tomme i diameter, ca 60 cm fra ene foten, men ikke gjennom planken ca 1″ tomme inn i planken. Det var også noen spiker oppå plankene usikker på hvilken funksjon de har hatt.
Lasken som fester det faste bordet til foten er festet med treplugg og spiker. Lenger ned ser vi også bjørkehodet til armen som det løse bordet glir på
Lasken som fester det faste bordet til foten er festet med treplugg og spiker. Lenger ned ser vi også bjørkehodet til armen som det løse bordet glir på
Merking med x både på foten og langbordet.
Her tar Per Steinar ut pluggen og løfter opp bordet fra foten.
Her tar Per Steinar ut pluggen og løfter opp bordet fra foten.
Festeanordning med trepluggen som fester bordet til foten.
Begge føttene uten bordene på montert ser tydelig merkingenX og /
Festeanorning med treplugg og merking X til hvilken fot den passer.
Festeanordning med trepluggen som fester bordet til foten.
Merking med x
Jeg har nå vært en tur tilbake på Egge og kikket nærmere på skottbenken da det var noen mål og detaljer som var litt uklar. Første erfaring jeg vil kommentere er at hvis man jobber på millimeter papir og tegner i målestokk så er det mye enklere å ta alle mål i millimeter, nå prøvde jeg å kombinere oppmålingen med norske tommer og så overføre det til millimeter for så å gjøre det om til rett målestokk, det var tungvint. Hvis man tegner uten mm papir kan man godt jobbe i norske tommer. Her er oppdatert tegning av skottbenke n med litt fler detaljer rundt det faste bordet .
Det var særlig detaljer rundt innfestningen av det faste bordet som var interessant. Den var lagd på en helt annen måte enn den andre skottbenken hvor al l innfestning var gjort med mye spiker og en tapping i bordet. Her var det lagt en lask på baksiden og tappet både i bordet, foten og i lasken, hver lask hadde i tillegg til fire spiker en tre plugg og merket med X og / . jeg tolket disse symbolene som merking i byggeprosessen.
Jeg hadde en avtale med Bodil Østerås om å låne benken til studiesamlingen i desember og lurte litt på hvordan jeg skulle få den ned den smale loftstrappa, eller hvordan hadde snekkeren fått opp all materialene han skulle høvle, det hele virket litt tungvint. Det var ikke her skottbenken hadde stått når den hadde vært i bruk, men den virket jo litt tungvint å flytte på samtidig.
Det var først når jeg var ferdig med å dokumentere at skottbenken åpenbarte en vel gjennomtenkt finesse. Det løse bordet løftet jeg av og fikk ned, men s å var det det faste og to føtter, når Per Steinar tok i benken løftet bordet seg litt og vi skjønte at det ikke var så fast som vi trodde. Den lille trepluggen kunne dras ut og bordet var helt løst fra føttene, noe som gjorde flyttingen svært enkel, «satan de tænkt nu på aillt».
Så konklusjonen må vel være at det er viktig å komme tilbake til åstedet og ta en ekstra kikk og tenke litt gjennom hvordan har dette objektet vært i bruk hvordan har de som brukte det transportert det.
Som lærar for studentane på bachelorstudiet i tradisjonelt bygghandverk på NTNU er det veldig givande å få tips om interessante skottbenkar rundt om i landet. I august i år hadde vi samling i høvelmaking på Røros og då var nokre av oss og besøkte student Jostein Utstumo i Tolga. Då kunne han vise oss ein veldig fin skottbenk som var teke vare på på garden. Eg fekk teke nokre bilete av benken då, men rakk ikkje å gjere ei grundig oppmåling. Heldigvis har Jostein målt opp denne benken til si skottbenkoppgåve. Den vidare teksten og oppmålingsteikning er frå hans oppgåve.
I tidligere blogginnlegg på https://tradisjonshandverk.com/2017/01/20/hva-skjer-pa-roros/ har jeg blant andre bygninger, omtalt bygningen som huser skottbenken som nå skal omtales. Benken befinner seg på en gård helt sør i Tolga kommune i Nord-østerdalen i Hedmark fylke. Fjøsbygningen som benken står inne i er bygd i 1802 og gården har bosetting fra ca. 1750.
Skottbenken er av typen med skru for stramming, den er 4,4m lang og 72cm høy. Den består av to bukker som det det er festet to langbord til der det ene er fast og det andre er løst slik at man kan feste et emne som skal høvles rett i mellom dem. Noen benker har bord til avstivning, det er det ikke på denne og jeg kan ikke se spor etter det heller. Det løse langbordet har påmontert noen ekstra klosser med karnissprofil mulig at disse også kan gi en avstivende effekt?
Oppmåling av skottbenken på Nesset i Tolga
Om alderen blir jeg usikker, det er brukt en form for gjenget jernstang med mutter på for å holde den sammen. Den mutteren med firkanthode gir meg en følelse at vi ikke er tidlig på 1800-tallet men heller nærmer oss utmot/utpå 1900. Skruen og armen skruen går igjennom er av bjørk, skruen er relativt grov ca. 6 cm i utvendig diameter.
Har lagt benken på siden, man ser både bolt og spiker som er brukt. Foto J.Utstumo
Benken ser ut til å være godt brukt og etter hvert noe misbrukt, en kuriositet er at det står en benkehake i fastbordet ca. 60 cm fra enden, noe som kan tyde på at benken har blitt brukt til å høvle flate på, og ikke bare til å rette kant.
Skottbenken, legg merke til høvelstoppen som står i det høgre langbordet. Foto: Roald Renmælmo
Høvelstopp i skottbenken. Foto: Roald Renmælmo
Høvelstopp. Foto: Roald Renmælmo
Høvelstopp. Foto: Roald Renmælmo
Høvelstopp. Foto: Roald Renmælmo
Høvelstopp. Foto: Roald Renmælmo
Høvelstopp. Foto: Roald Renmælmo
Høvelstopp. Foto: Roald Renmælmo
Det finnes fortsatt noe høvler og verktøy på bruket selv om det ikke er voldsomt imponerende er det noe ved seg allikevel. Det er noe okshøvler og den ene der har ski så den er nok antagelig brukt på skottbenken, de er mye diverse i den kassa og det er lite trolig at det er personen som lagde skottbenken som sist brukte høvlene. Høvelen som står oppå skottoksen har både klasse og stil.
Bruk av benken
Gårdsbruket har noen stykker av pent snekkerhandverk både på fjøsbygningen og i en gammel himling som i dag befinner seg på kaldt loft i våningshuset. Det er naturlig å tro at benken kan ha vært i bruk til noe bygging på gården her. Men om den er har vært med fra første stund er jeg noe usikker på?
Figur 8 Vindusbelistning på fjøset på Nesset, kledninga er også pløyd, byggeår 1802. Foto: J.Utstumo
Figur 7 panel og listvek på dagens kaldt loft i det opprinnelige våningshuset Foto: J.Utstumo
Figur 9 Gerikt fra det «nye» Våningshuset som ble bygd da gården ble oppdelt ca 1910 Foto: J.Utstumo
Figur 7 er fra våningshuset som mulig er bygd ca 1750 og figur 8 er ifra fjøsbygningen som er bygd 1802. Utpå begynnelsen av 1900-tallet ble gården delt og fjøsbygning fulgte da med i oppdelingen og et nytt våningshus ble da bygd til det nye bruket. Forrige vinter gjorde jeg en liten oppdagelse da jeg gjorde et lite arbeid på en gammel dør i den bygningen som jeg synes var spennende; nemlig gerikt med notspor for panel. Om denne og resten av panel i huset er høvlet på skottbenken er ikke usannsynlig. Figur 9 er en gerikt fra det nye våningshuset som ble bygd da gården ble oppdelt rundt 1910.
Studentane på tradisjonelt bygghandverk på NTNU har i tradisjonsfaglig fordypning i oppgåve å finne, registrere og måle opp ein lokal skottbenk frå sitt område. Student og medlem i unionen, Sven Hoftun, har posta sitt oppgåvesvar på bloggen med oppmåling av strykebenken i Hoftun. Etter han posta kom det inn spørsmål om korleis kilane kan ha sett ut og Sven svarar at det blir posta om ein tilsvarande benk frå same område som også har kilane bevart. Her følgjer tekst og dokumentasjon frå student Kjell Gunnar Haraldseid på Ryfylkemuseet.
Strykebenken på Øystad i Suldal. Foto: Kjell Gunnar Haraldseid
På garden Øystad i Suldal, Rogaland hadde de stående en strykebenk, lengde 319 cm, høyde cm 75 med originale kiler. Bukkane er laga av furu og alle delene er grovt tilhogde med øks, det er noe vannkant på enkelte deler. Stavene er 75 cm høye og blir bundet sammen med tverrbord som er felt inn i stavene med svalehale og spikret. Alle fellingene er grovt utført og ingen er helt like. Den ene foten har en tverrfot som har vært spikret i golvet.
Strykebenken sett fra enden med kilen på plass. Det er slått på et bord på begge bukkene for å gjøre kilegangen mindre. Foto: Kjell Gunnar Haraldseid
Langbordene er og laget i furu og har høvlet innside og topp men ellers grov overflate. På enden av langbordene kan man se spor etter bruk av øks. Det faste langbordet har en dimensjon på 3190 mm lengde, høyde 170 mm og tykkelse 25 mm. Det løse langbordet er likt bortsett ifra høyden som er 185 mm.
Spor etter felling eller kapping med øks. Foto: Kjell Gunnar Haraldseid
Det faste langbordet er ikke felt inn i staven men står på fot slik som det løse og er festet i staven med spiker. Foto: Kjell Gunnar Haraldseid
Tverrfot enkelt innfelt og grovt tilhogd mellom stavene.
Kilene er av furu, grovt laga og har noe vannkant og ulik lengde.
Arbeidshøyden på strykebenken er 75 cm og det er rundt 5 cm lavere enn det som vi finner på de andre benkene her i Suldal. Høyden gjør at man kommer godt over høvelen og får ført kreftene ned i arbeidsstykket. Lengden på benken gjør at man kan høvle 5 alna bord og ha litt lenge igjen på benken.
Vårt nye medlem Peter Brennvik er ein aktiv mann og kjem stadig over forskjellig spennande. Eg har fått lov til å poste frå hans siste oppdaging og som han har lagt ut på bloggen sin: Verktykista og tekst og bilete under er lånt frå bloggen.
For noko sia var eg og Anders Gimse på Saga til Pål Rune Vik og henta noko kledningsbord. Der kunne Pål Rune Vik syne oss ein skottbenk med tilhørande hølvar. Høvlanne og skottbenken kjem frå ein gard på Skogset ikkje langt i frå fergekaia i Arasvika.
Skottbenken er 73 cm høg og 4,80 m lang. Festemåten er med skru. Opphaveleg har den vore kortare då langborda var påskøyt i eine enden.
Høvlane var typiske 3 ståls plogar som ein ofte finn på Nordmøre. Den eine paret med høvlar kan høvle bord med ei tjukne på 1 3/4″ og det andre 1 1/2″
Når man jobber på museum er det mulig å finne mye rart. En dag for noen år siden var jeg innunder en kornlåve på Meldalstunet ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Der fant jeg denne skottbenken. Ille tilredt dessverre. Benken er ikke registrert inn i samlingen og det har ikke lykkes meg å finne ut hvor benken kommer fra, eller hvem den kan ha tilhørt.
Benken er en enkel, lang skottbenk med tre par bein som har stått på fotplater. Benken er laget med furu i langbord og bein, mens kilestenger er i bjørk. Kilene og to av fotplatene mangler. Foto: Thor-Aage Heiberg
Benken er relativt lang, 571 cm, og har som bildet over viser tre par bein. Arbeidshøyden er på grensen til lav med sine omlag 74 cm. Høyden er litt vanskelig å måle nøyaktig da ingen fotplate med full tykkelse finnes. De to langbordene er gradet ned i beina og beina går helt til overkanten av langbordet. Langbordene spennes sammen ved hjelp av en gjennomgående kilestang med sliss for kile. Konstruksjonen er dermed av «trøndertypen» identisk med den beskrevet fra Bruvik, Osterøy. Se bloggposten under. Kilen(e) slås inn i slissen og presser bakre bein med langbord mot det fremre. Beina har vært tappet ned i fotplaten med fast avstand. Dette kan indikere at benken har vært brukt til å høvle en fast dimensjon av bord med kun små variasjoner i tykkelse.
Beinparene i hver ende har påspikret en skråavstivning. Festemåten av beinet med tapp i fotplaten er svak for sidevirkende krefter og benken vil fort bli ”vinglete” uten en slik avstigning. Avstivningen er spikret fast i det fremste beinet i beinparet og deretter mest sannsynlig i fotplaten. Fotplatene er i hovedsak borte så denne antakelsen er basert på at det ikke finnes merker etter spiker i det bakre beinet og at lignende benker har en slik skråavstivning festet nettopp i fotplaten.
Kilestang med spor til kilen. Laget i bjerk. Foto: Dino Makridis
Benken lagt flatt utover. De hvite lappene er nummerlapper som angir de enkelte delene. Langbordene er 571 cm. Foto: Dino Makridis
Restene av den ene fotplaten som er igjen. Foto: Dino Makridis
Beinpar med kilestangen i. Teoretisk høyde inkl. fotplate beregnes til omlag 74 cm. Foto: Dino Makridis
Tverrsnitt av langbord. Høyden av langbordene på bildet er 5″. Foto: Thor-Aage Heiberg
To av beinparene med originale bein (ett bein er tydelig skiftet ut) har dype spor etter det jeg tolker som kilen. Er sporet laget med hensikt for styring av kilen? Er det kun slitasje? Foto: Dino Makridis
I 1951 var Arne Berg ute på en av sine mange reiser for Norsk Folkemuseum. Han reiste rundt i Sør-Trøndelag for å komplettere tunet som går som Trøndelagstunet/ husmannsplassen ved museet. På Enlid i Budalen skaffet han et loft til museet. Det ble ført opp på museet året etter. En av forsendelsene fra Arne Berg dette året bestod av fem kolli. Han sendte en rettbenk, tre okshøvler og en jernskodd spade sørover. Gjenstandene var kjøpt fra Ola Svardal i Budalen. Skottoksene er i dag en del av utstillingen som er samlet i Trøndelagstunet/ husmannsplassen mens rettbenken står på Stigums magasin. De er dermed merket med NFL-kode som henviser til Landbrukssamlingen. Vi har sålangt ikke funnet fram til noen øvrige opplysninger om det innsamlede materialet. Men de fire gjenstandene utgjør en helhet; de passer sammen i et redskapskompleks. Og vi omtaler de derfor i lag i denne lille bloggartikkelen.
Rettbenk fra Budalen (NFL.16629) fotografert på Stigums magasin. Rettbenken består av faste retteplanker og det brukes skruer for å feste bordet. Merk fotarbeidet til fotografen. Foto og manipulering: Terje Planke, NF/Bygningsantikvarisk avdeling.
Beskrivelse av rettbenk fra Budalen
NFL.16629 Rettbenk fra Svardal, Budalen, Sør-Trøndelag er den eneste rettbenken vi kjenner til sålangt; som har to faste rettbord. Emnet settes i mellom rettbordene og festes med en gjenget treskrue. Benkens mål begrenser lengden og bredden på emnene, men kan ta full dybde ned til bakken. Benken ble oppmålt i skala 1:20 den 15.1.2014 av Terje Planke og Magnus Wammen, og vi har tatt noen bilder. Benken ble samlet inn til museet av Arne Berg i 1951. Budalen ligger øst for E6, mellom Berkåk og Støren. Brukene ligger på 400 til 600 meters høyde. Kommunen hadde på 1950-tallet noe over 500 innbyggere og er i dag en del av Midtre Gauldal kommune.
Oppmålt rettbenk
Strategiske mål: Den totale lengden er 437 cm, høyden varierer fra 70 til 75 cm ved benene (bukkene). Bredden mellom retteplankene er 5,5 cm ved bena, men er mindre på midten. Avstanden mellom bena er 375 cm men på grunn av en reparasjon av ene kilsporet/ nedtappingen som er sprukket kan det bare kantes bord på 370 cm. Dette gir nesten 6 alens bord. Bena stikker ut hver sin vei og stør således benken i hver sin retning.
Rettbenk fra Budalen (NFL.16629) fotografert på Stigums magasin. Foto: NF.
Dimensjoner i norske tommer: Retteplanker: 2 1/4″ x 6 1/2″, fot: 2″ x 13 1/2″ i topp og 4″ x 13 1/2″ i bunn.
Hull: Det er en rekke hull i retteplankene for gjengeskruer. På venstre side er det plass for en skrue. fra «baksiden». I midtområdet, 201, 238 og 276 cm er det tre plasser for treskruer fra «baksiden». I høyre felt er det tre treskrueplasser fra «framsiden» (300, 350 og 378 cm). På tegningen er hullene markert på følgende måte: o betyr gjennomgående, · betyr tett/ ikke gjennomgående, Ä betyr gjenget hull mens U betyr snitt, hull sett fra siden. Det er to dimensjoner på gjengehullene. De to store (helt til venstre, mot enden) er på 1 ½» mens de øvrige gjengehullene er på 1″. På de tre hullene helt til høyre er det boret hull tvers igjennom retteplanken på framsiden også.
Benet har sprukket i enden og benken holdes sammen med en skrue. Skruen øverst brukes til å feste bordet som skal skytes i rettbenken. Foto NF.
Materialer: Retteplankene og bena er i furu. Margen er lagt in på retteplankene. Plankene er håndsagde, noe som synes på ene yttersiden (baksiden på tegningen). Den ene yttersiden (framsiden på tegningen) ser vi er primært skrubbhøvlet og litt sletthøvlet.
Bruk: Ut fra lengden mellom bena kan vi slutte at de ikke har rettet lengre bord enn 3,7 meter på denne rettbenken. Det er relativt kort. Navnet Budalen og høyden over havet kan tyde på at dette er bureisningsområde og at det har vært relativt små bruk på stedet. Det ville i så fall passe med dimensjonen på benken. Alternativt kan det være til bruk for møbelsnekring. Skal det rettes av kortere emner kan en bruke de skruene som passer best for anledningen. Det kan også festes flere korte emner samtidig, om en har mange skruer.
Høvlene som hører til rettbenken er innført i museets protokoll som NFL.16625 Kanthøvel, NFL.16626 Fjærhøvel og NFL.16627 Nothøvel. Det er altså tre okshøvler. Alle tre høvelstokkene er i heltre bjørk.. Kanthøvelen er en enkel okshøvel med påspikrede meier eller sidelister slik at den kan brukes som rett- og slettokse Den mangler kile men har en intakt tann. De to andre; notoksen og fjæroksen er også laget i bjørk, men disse er helved uten løse sidelister. For å finne fram til en enkel oppmåling av disse henviser vi til lenken nederst i teksten. I det lenkede dokumentet finnes også en oppmåling av rettbenken.
Fjørhøvel. Foto NF.
Kanthøvel. Foto NF.
Nothøvel. Kilen står feilvendt for anledningen. Foto NF.
Navnet Rettbenk
NFL.16629 omtales som en Rettbenk i henhold til museets gjenstandsprotokoll. Hvorfor den har fått det navnet vet vi ingenting om. Høvlene fra samme gård er betegnet som kanthøvel, nothøvel og fjærhøvel. Vi tenker jo gjerne slik at vi retter flasken på et bord og kanter kanten ved skyting. Her er det altså en inkonsekvens i begrepsbruken, siden bordene kantes på rettbenken, men på den annen side blir jo bordene rette i kanten. Og siden Arne Berg var en språkbevisst kar er det sannsynlig at ordet kommer fra brukeren og ikke fra museet. Vi holder oss derfor til de begrepene vi har knyttet til gjenstandene. Et argument som taler for å bruke begrepet rettbenk er at det også dukker opp knyttet til et bilde som Arne Berg tok samme år, i samme dalføre (NF.04793-121). Her ser vi en mer normal utformet rettbenk. Hvorfor museet i dag har samlet inn den med faste retteplanker og ikke den som bare ble fotografert vet vi ikke noe om. Kanskje museets benk, med fiksert bredde mellom rettebordene ansett som mer alderdommelig og dermed mer interessant enn den vanlige typen?
Norsk rettbenkliga (det eneste rette)
Vi har ved gjentatte anledninger forsøkt å bli opptatt som medlemmer i rettbenkunionen. Etter våre studier på Stigums magasin og fotodatabasen ved Norsk Folkemuseum har vi besluttet å opprette «Norsk rettbenkliga» (som er det eneste rette) i motsetning til skottbenkunionen (for de mange skottende). Vi har dermed bestemt oss for å ta utgangspunkt i museets innsamlede materiale når vi nå lager oss to nye rettbenker. Denne prosessen kommer det mer om ved en senere anledning.
Ellev Steinsli er student på Teknisk bygningsvern og restaurering på HiST og fast lesar av bloggen vår. Han er dør- og vindussnekker på Snekkeriet i Verdal og held på med eit prosjekt der han skal kopiere ein del dører med bruk av handverktøy. Han har tidlegare vore med på nokre av kursa som HiST har hatt på Sverresborg i snikring av dører og vindauge. Der har vi hatt tilgang på skottbenkar til arbeidet og dette saman med postane på bloggen har inspirert han til å lage ein variant av skottbenken til dør-snikring.
Skottbenken til Ellev Steinsli. Den eine delen av benken er ein vanleg skottbenk med kilestramming og er egna til skyting av kantar på ramtre og pløyge for fyllingane. Den andre delen er ein lågare benk som passar for å legge sidestykka av ramtreet på for å tappe ut tapphola. Då er det godt å kunne sitje på emna. Foto: Ellev Steinsli.
Skottbenken er også høveleg for å sage ut lange tappar på ramtreet. Benken er 75 cm høg på skottbenkdelen og 2,1 meter lang. Det passar bra for høvling av falsar og profiler på dørsnikring sidan ein då kan høvle det meste på kanten av emnet. Benken er i slekt med den tidlegare omtalte «Jarlebenken» som er ein kombinasjon av høvelbenk og skottbenk. Denne nye «Ellevbenken» blir då ein kombinasjon av skottbenk og langbenk. Langbenk har vi så langt ikkje skrive så mykje om, men han er med på biletet på posten frå julaften i fjor. Langbenken passar veldig godt til emne ein sit på eller set eine kneet på når ein arbeider. Typisk arbeid på slike er saging av kantar med stikksag, kanting med øks, flaskhøvling med okshøvel og hogging av tappar.
Kilestramminga på «Ellevbenken». Foto: Ellev Steinsli
Etter inspeksjon av skottbenken på verkstaden har vi i Norsk Skottbenk Union beslutta at Ellev kvalifiserer for opptak. Han er med dette erklært som fullverdig medlem.
Norsk Skottbenk Union 