Skottbenk på Egge museum

Nok ein skottbenk som har vorte målt opp og dokumentert i samband med studentane sine oppgåver med å registrere gamle arbeidsbenkar. Denne benken har tidlegare vore dokumentert av vårt medlem Kai Johansen og publisert på bloggen i 2017, men vi vel å poste om benken på nytt for å supplere informasjonen. Det er student Preben Nilsen på Tradisjonelt bygghandverk på NTNU som har gjort dokumentasjonen og her følgjer tekst, bilete og teikning av han.

Denne skottbenken tilhører Egge Museum og har stått som utstilling i masstua deres. Den er tidligere dokumentert av Kai Johansen og grunnen til at jeg også dokumenterer den er for jeg skal lage en kopi. Det virker som en veldig solid og enkel benk.

Det er en kraftig 2 toms skrue i bjørk. Det «faste» langbordet blir holdt på plass med en liten treplugg i hver fot, som gjør det veldig enkelt å montere og demontere benken.

Lengden på langbordene er 381,5 cm lang og bredden 19 cm. Høyden på benken er 75,8 cm. Føttene er laget av furu og langbordene er gran. Kilen og tappen som holder føttene sammen er laget av bjørk. Sliteplate på det løse langbordet som skruen presses mot, er også i bjørk.

Toppen av langbordene er veldig slitt, og det er tydelige spor på at den har blitt brukt til mye annet enn bare skottbenk.

Skottbenk fra Jopålsagården, Narjordet, Os i Østerdalen

Østerdalen er eit område der skottbenken har stått veldig sterkt, og vi har berre så vidt fått ein smak på kor mange skottbenkar som finnast der gjennom tidlegare postar her på bloggen. Her er eit stort potensiale for å gjere nye oppdagingar i åra som kjem. Studentane på Tradisjonelt bygghandverk på NTNU i Tronheim har hatt ei oppgåve der dei skal dokumentere eldre høvelbenkar eller skottbenkar i sine heimeområde og så skal dei snikre sin eige benk, gjerne basert på den originalen dei har målt opp. Studenten John Ryen frå Os i Østerdalen har registrert og målt opp ein skottbenk på heimgarden sin og vidare følgjer tekst og foto av benken.

Jeg (John Ryen) fant en skottbenk hjemme på gården. Gården heter Jopålsagården og ligger i bygda Narjordet, Os i Østerdalen. En gård  fra ca. 1669.  Denne skottbenken er av nyere tid. Jeg så en innriss der det stod 1905 på skottbenken. Det er ikke en veldig gammel benk, men dog en fin benk. Det er trolig John Johnssen Ryen (1872-1957) som bygget denne skottbenken.  Han var tømrer og har bygget opp huset på Jopålsagården (bruks nr. 9).

Skottbenken på Jopålsagården

Jeg har tatt mål og dokumentert denne benken med en tanke om og skulle produsere en slik benk i løpet av høsten 2020. Denne benken er tilsynelatende laget av furu. Jeg tipper den ble bygget for kanting og høvling av panel, da gammelfjøset på gården er kledd med vekselpanel med ca. lengder som passer skottbenken. Det passer også bra inn med at John Johnssen Ryen bygde gammelfjøset.

Her kan man se at det er ganske slitt. Trolig brukt kiler til fastspenning av emner

Da jeg fant denne skottbenken, så fant jeg ikke noen kiler i nærheten. Dvs. at jeg tror det er kiler, men fant ingen kiler. Det er ikke skrue eller andre metoder som er brukt til fastspenning.

Her skimtes årstallet 1905 og J.J.R
Benkens totale lengde på 396 cm og arbeidshøyde på 75 cm
Bukkene er trukket inn omlag 5/4 alen fra endene av langbordene
Mål på bukk og langbord
Bukk og fot
Innfelling av langbord

Ovenfor vises bilder av skottbenken med mål. Alle mål er oppgitt i cm.
Man kan også se at bordet som sitter fast i rammen er boltet fast.
Dette var et spennende funn, og blir spennende å lage. Den blir trolig brukt i vinter.

Skottbenken i Leksvik

Denne skottbenken har det vore skrive om tidlegare her bloggen, men då var den noko mangelfullt dokumentert. I samband med oppgåva til studentane på Tradisjonelt bygghandverk har student Morten Pedersen tatt for seg denne benken og gjort ei meir grundig oppmåling. Vidare følgjer tekst, bilete og teikning frå Morten. Vi ser fram til at Morten får bygd sin eige skottbenk og kan søke medlemsskap i unionen.

Baksida av benken, med skruene og det løse langbordet

Denne skottbenken er i dag i samlingen ved bygdetunet Ner- Killingberg i Leksvika på nordsiden av Trondheimsfjorden. Benken er tidligere omtalt av Lars Asdøl og Dyre Bystad på Norsk Skottbenk Union sine sider tilbake i 2014, men ble ikke detaljert oppmålt den gangen. Siden jeg nå var på jakt etter en god skottbenk som grunnlag for å lage en ny, funksjonell benk, startet jeg min personlige reise inn i skottbenkens mytiske form og funksjon akkurat her. Og når jeg nå reiste dit og fikk studere benken, fant jeg akkurat det jeg lette etter; en praktisk, funksjonell benk med solide detaljer som likevel framstår som nett og fin, akkurat en sånn jeg hadde lyst til å bygge. Dermed ble min personlig reise denne gangen redusert til en fergetur over fjorden.

Benken ble i sin tid gitt til bygdetunet på Ner- Killingberg, og den ble da merket «Albert Penna    Skåtbenk». Penna er navnet på en gård som ligger midt i Leksvik. Gjengesnittet og tappen som kan ha blitt brukt for å lage selve skruene fins også ved museet. Denne er merket N P D 1874.

Framsida, vi ser det faste langbordet med klaver i bjørk

Under registreringen ble jeg noe i tvil på om de har forholdt seg til norske tommer eller om den er såpass ny at det metriske systemet kan ha vært anvendt. Noen mål på benken går pent opp med centimeter, mens mange av målene faller fint sammen med hele, halve, kvart- og åttendedelstommer. I tillegg virker det som at enkelte mål slenger litt under hel dimensjon. Jeg noterte målene underveis både i tommer og cm, men etter hvert ble jeg ganske sikker på at benken er tenkt i norske tommer, og at enkelte avvik fra dette kan skyldes dimensjonen på emnene de har brukt, etter tørking og oppretting. Videre oppgir jeg her hovedmålene i meter og detaljene i norske tommer, da dette faller naturlig i denne sammenhengen.

Skottbenken har en høyde på 76 cm, noe som gir en fin arbeidshøyde.  Benken har to sett med langbord, ett på 3,03 meter, og ett par på 4,7 meter. På de korte bordene er føttene plassert med senter 71 cm inn fra endene, mens på de lengste bordene er føttene plassert 92 cm inn. I tillegg er det forskjellig dimensjon på langbordene, de korte bordene er 6 x 1 3/8«, mens de lange er 6 ½ x 2«. Logisk nok er de kraftigere jo lengre de er. Benken er gjort tilnærmet slett utvendig på den siden med fast vange, der du står og høvler. Det virker fornuftig, du kan gå tett inntil benken hele veien når du jobber.

Langbordene er av gran, normalt med kvist her og der, men ganske jevnvokst og lite spor av tennar og spenninger. De har unngått rota på treet her, og funnet rolig ved, men ellers ikke vært så nøye på kvaliteten. Langbordet som er fast har to loddrette hull, som dannes av hver sin klave i bjørk på yttersiden, Disse er spikret fast i langbordet, og er pent avrundet, siden dette er den siden du står når du høvler. Det faste langbordet er tredd ned over toppen av den ene stolpen på hver fot, og er nøyaktig felt, slik at det låser godt med lite slakke.

Begge de faste langbordene er merket med en «I» på den ene klampen, og den ene foten er også merket likens, slik at føttene har fast plass i langbordene. De løse langbordene som ligger mot skruene kan bare monteres en vei, og slik har alle deler fast plass når benken er montert.  Jeg tolker dette som at nøyaktig tilpasning er viktig her. De var opptatt av minst mulig slakk, for å få minst mulig rakling og bevegelse når man bruker benken. Føttene er laget i gran og bjørk. Selve labben, og stolpen til den faste vangen er i gran, mens stolpen med skrue i, selve skruen og tverrtreet imellom er lagd av bjørk.

Alle fellinger på føttene er også ganske presise. Begge stolper er felt med en 2« tapp ned i labben, og disse er låst med ½« trenagler som er boret inn fra ene siden i labben. De går ikke tvers gjennom labben. Hodet på naglen er til dels firkantet. Skruene har ytterdiameter på 2 1/8«, mens hodet er 3 1/2 «. Det går en 5/8« gjenga bolt tvers gjennom tverrtreet og begge stolpene, med skive og mutter på hver side. Dermed kan man stramme opp hele bukken, og holde den stabil og stødig.

Men hvor gammel er benken? Det er sirkelsagskur på vangene, og det er brukt svart trådspiker for å feste klamper m.m. på disse. Boltene som står i har sekskantet mutter og rund skive. Det lille vi ser av gjengene ser grovt ut (tommegjenger). Bolt, skive og mutter minner om detaljer fra andre gjenstander fra tidlig 1900-tall. Selv om langbordene med sirkelsagspor i teorien kan være nyere enn føttene, så tror jeg ikke det. Alle delene fremstår helhetlig og veldig godt tilpasset hverandre. Dersom gjengesnittet har vært brukt på denne benken, kan den ikke være eldre enn 1874. Summen av disse detaljene gjør at jeg foreløpig tipper alderen til å være ± 1900.

Dette er alt i alt en flott benk, som virker å være utformet for å lett kunne demonteres og flyttes. Høvelspor og tilpasninger vitner om at den er lagd av en trygg og effektiv håndverker som har hatt et avklart forhold til hvor det er viktig å være nøye, og hvor det ikke er så nøye at dimensjonene varierer litt. Det blir spennende å se om det fins flere opplysninger om benken, og om det fins tilhørende høvler etter hvert.

Skottbenk fra gården Engeli, Onsaker i Jevnaker

Her på bloggen har vi tidlegare skrive om ulike utdanningar rundt om i Noreg og Sverige som nyttar skottbenken i undervisninga. Denne hausten har studentane som tek bachelorutdanninga i tradisjonelt bygghandverk på NTNU i Trondheim ei oppgåve i faget tradisjonsfagleg fordypning 3 der studentane skal snikre sin eige skottbenk eller høvelbenk. Som ein del av oppgåva skal dei registrere og dokumentere gamle originale benkar i sitt område av landet. Studenten Hans Høgnes har funnet ein hittil uregistrert skottbenk i Jevnaker kommune og har gjort ei oppmåling og registrering av denne. Vi ser fram mot at nokon byggjer ein ny skottbenk med denne som modell. Vidare følgjer tekst og bilete av Hans Høgnes.

Skottbenken frå låven på Engeli

Skottbenken ble funnet ved en befaring av låven på Engeli i 2015. Låven hadde sterkt fremskredet forfall og jeg var der for å vurdere tilstand og lage en rapport for å søke midler til istandsetting. Det viste seg at dette ble et urealistik prosjekt for eier, og låven ble av sikkerhetsmessige grunner revet. Det er ikke kjent at det har vært utøvende håndverkere på gården ut over til eget husbruk. Det kan nevnes at det var smie på bruket. Historien til benken er dermed usikker, men det er ikke usansynlig at den kan ha blitt brukt da huset på gården ble bygget i ca 1875. Gården Engeli ligger helt ned mot Randsfjorden, så tanken om at skottbenken kan ha vært brukt i forbindelse med båtbygging kan ikke utelukkes. Dette på lik linje med to skottbenker som er funnet i Lima i Sverige som jeg ser at det stilles spørsmål til om kan ha vært brukt til det. De to svenske benkene har svært lik utforming og benken jeg har funnet har tegn på at den har vært skjøtet ut for å høvle lange emner.

Den ene av de to kabbene som utgjør understellet til skottbenken

Benken er enkelt utformet ved to kabber i furu er brukt som «bukker/understell». I hver kabbe har det blitt hugget ut ei kløft som er flat i bunnen og det dannes dermed to «horn» der et fast langbordet er spikret i det ene hornet og et løst langbord har blitt festet med kiler mot det andre hornet. For å minske faren for kløyving av kabbene er det brukt en gjennomgående konisk treplugg med diameter ca 30-35mm som er kilt i den tynneste enden. Ca 1/3 av trepluggen stikker over den relativt flate bunnen av kløften mellom hornene. Det ser ut til at hele bukken har hovedsakelig blitt tilvirket med øks med ca 65mm bred, litt buet egg. Det er også noen merker etter et ca 30 mm bredt tapp/stemjern. Tverrvedsnittet som danner bunn av den ca. 25 mm dype hylla som det faste langbordet hviler på, er saget. Arbeidshøyden har vært ca 72-75cm.

Det er en del spor etter bruk ved at det faste langbordet har vært rettet av noen ganger da det er parallellt til ca halvvegs og smalner av mot toppen. Det ene hornet på siden der løsbordet skal kiles er noe høyere en de andre, men om langbordene har vært 8″-9″ brede da benken var ny vil også dette hornet ha gått under toppen av bordene.

Kabbene/bukkene bærer preg av at de har vært stikkspikret til gulvet i flere omganger da det er mange gamle spikerhull og hele og knekte spiker rundt kanten på begge kabbene. Det er er også blitt brukt lektestomper som har blitt spikret fast i siden på kabbene og ned i gulvet for stabilisering ved bruk. Disse er spikret med trådspiker med riflet hode og har nok kommet på i ettertid.

Undersida av den ene kabben med spiker som har vært brukt til å feste den til et gulv eller lignende

Det faste langbordet er i gran og har noe varierende tykkelse som varierer mellom 38 – 47mm og bredden er ikke parallell, da det er 190 mm i rota og midt på og 175mm i toppen. Jeg finner ingen spor som sier noe om langbordet er skåret på oppgangsag/kransag, kun økset underside og de tre øvrige sider høvlet. I den ene enden av langbordet er det en økset skrå flaksjøt med spikerhull som jeg først tolket til at dette var et gjenbruksbord. Ved nærmere undersøkelse har jeg mer tro på at langbordet har vært skjøtet ut for å få benken lengre da de fleste bruksspor tyder på at langbordet har sittet på benken fra den var laget og at flaksjøten er laget samtidig eller senere en benken. I den andre enden er bordet kappet med sag, noe ut av vinkel. Bordet kan her ha vært kappet en gang da sagsnittet virker nyere enn resten av sporene på benken og det er lite slitasje på kantene av snittet. Det faste langbordet sitter med margen inn mot senter av benken. Det er også et borret hull på ca 13 mm i langbordet i nærheten av den ene kabben som kan tyde på at det har vært satt opp en treplugg som lengdestopp. Det ser ikke ut til at det har blitt brukt stopphake/høvelstopp i jern.

Midt på langbordet er det tydelig fargeforskjell og spikerhull. Det antas at det kan ha vært brukt en bukk til som ekstra understøttelse/mothold for rettbordet? Det er ikke tatt ut i langbordet her slik som for hornene i hver ende.

Hornet er felt inn ca. 10 mm i langbordet og det er saget inn og tatt ut en hylle i hornet på ca 25mm som langbordet hviler ned på. I hvert horn er det spikra med 4 stk. 4″ handsmidde spiker fra innsida og ut i hornet og neia. Lengde på langbordet slik det var da jeg fant den er inkl. skrå flaksjøt: 4,70 meter. På denne benken er det løse langbordet forsvunnet, så man må bare gjette seg til hvordan dette eksakt har vært utformet. Med bakgrunn i at den ene benken som er funnet i Sverige forøvrig er så å si identisk, kan man anta at utformingen av det løse langbordet også har vært relativt likt på denne. Det har ikke lykkes meg å få tak i eksakt utforming ut over bilder funnet på nett på den svenske benken. Det løse langbordet må ha stått på stående bordbiter som har stått ned på bunnen av kløfta mellom hornene, eller kun på ryggen av trepluggen som stikker 10-15mm over bunnen. Det siste vil gi en mer eksakt høyde på langbordet under bruk da det fort vil bygge seg opp flis/spon om det står nede på hel flate. Dette underbygges også av at toppen av trepluggene kan virke «blankslitte».

Avstanden fra rettbordet og bort til det andre hornet er ca 12-14 cm. Det vil si at om det løse langbordet er som det faste, ca 38-47mm og en kile på ca 25mm vil det kunne høvles opp til ca 2″ tykke bord i denne benken.

Oppmålingsskisse av skottbenken

Strykebenkinteressa breier seg i Ryfylke

Jan Gunnar Helmikstøl har gjennom mange år vore med oss på Ryfylkemuseet på forskjellige prosjekt. Han er genuint interessert i tradisjonshandverk. Han er blant anna smed, knivmakar og tømrar. Nå har han endeleg funne høve til å få snekra seg ein strykebenk. Og han dreg med seg fleire i arbeidet. Det er ein flott miljøskapande samlingstad dei har i redskapshuset på Heia i Strand. Der alle er velkomne. Den vidare teksten og bileta har eg fått tilsendt frå Jan Gunnar.

jgh1
Jan Gunnar Helmikstøl med strykebenken frå Bråtveit i Suldal.

For fleire år sidan, då Ryfylkemuseet restaurerte den store løa i Vigatunet, Hjelmeland, fortalde Sven Hoftun om skottbenkar. Eller strykebenk som var det lokala navnet i Suldal i følge Sven. Han tipsa og om Norsk Skottbenkunion som eg har fulgt med på etter dette.

Nå er det sånn at eg treff og drøser med mange eldre folk. Og eg hadde strykebenkar longt framme i hovudet då eg traff på Ragnar Ritland. Han hadde dei første 20 åra av livet på ein veglause heiagard longt til fjells. Eg spurde sjølvsagt om han hadde høyrt om strykebenkar. Ragnar var stille ei stund, men til slutt kom det: «Strykebenk,- det har eg ståande i løå heima på Ritland. Eg va med å høvla golvbord når me la nytt golv på Raukleiv i 1960 årå«. Dette var kjekt og gjorde meg bare meir interesserte i desse benkane.

Så ein dag traff eg på Johannes Bråtveit. Han er født og har vakse opp i Bråtveit, som er ein gard på sørsidå av Suldalsvatnet. Dette er i sama området som Sven og dei har funne og registrert fleire strykebenkar. Johannes fortalde dei hadde strykebenk på garden og at dei og hadde høvlane som høyrte til.

This slideshow requires JavaScript.

Tidå har gått. Eg var på Ritland og tok bilder av benken men denne dagen var både eg og Ragnar nokså travle. Bildene blei dårlige og eg har ikkje fått målt den opp ennå. Den i Bråtveit eig svogeren min, og eg har ikkje hatt noko hast med å ta bilder og måle den opp. Dette til tross for gjentatte oppfordringar frå Sven om å gjera det.

Fortidsminneforeningen avd. Ryfylke starta opp et opplæringsprosjekt i 2018. Ei løe skulle rekonstruerast og reisast  på garden Håheller i Lysefjorden. Dette prosjektet skulle gjennomførast på same måte som dei kursa Ryfylkemuseet har arrangert mange av, og museet skulle og vere samarbeidspartnar. Eit av dei viktige prinsippa er at løa skulle produserast og reisast med same verktøy og på same måte som dei brukte dei som bygde denne i 1760-1790.

Løa i Håheller er nå reiste. Det mangler ein del ennå før den er heilt ferdig, men det nermar seg slutten. Våren 2020 skulle det arrangerast kurs i å laga labankdører og me skulle kun nytta høvlar og håndverktøy. Odd Bakka, som er ein kamerat av meg, ville vera med på dette kurset og ringte ein dag for å melda seg på. Me diskuterte korleis desse dørene sko lagast og eg kom då sjølvsagt inn på dette med strykebenkar. Det blei stilt ei stund i telefonen og så kom det: «Eg trur beint fram eg har ein slek ein benk ståande i løå på Gurograv.» (Gurograv er ein husmannsplass som høyrer til garden Odd har på Nesflaten i Suldal. Dette er og midt i området Sven og dei har funne så monge strykebenkar). Ganske rett! Etter et par timar kom der et bilde på telefonen min av ein skikkelig fine strykebenk. Nå blei Odd Bakka meir interessert i dette, og han begynte å sjå etter høvlane som høyrte til. Og jammmen dukka desse og opp.

Eg har heilt sidan eg høyrte om strykebenkar hatt lyst å laga min eigen, men det har aldri blitt noko av. Nå ville me trenga desse i arbeidet med dørene og det blei motiverande å laga dei. Me kunne låna museet sine men hadde lyst å vera sjølvhjelpne. Under arbeidet med løa i Håheller har det vore med mange forskjellige folk. Nokre få med tømrarbakgrunn, men mest folk med interesse for gammalt håndtverk.

Sommaren 2019 meldte det seg ein kar i frå Stavanger og sa han hadde lyst til å vera med i dette prosjektet i Lysefjorden. Han heite Cato Jøsang Vågen, var då 22 år og utdanna tømrar. Eg hadde merkt meg dette navnet frå før av, då Cato er svært aktiv på sidene/gruppene på Facebook som handler om tradisjonshåndtverk og gammalt verktøy. Her hadde eg lagt merke til at han hadde svært gode svar når nokon spurte om forskjellig som handla om det. Cato var med oss fleire gonger i Håheller og han viste seg å vera ein svært flinke handverkar. Kombinerar ein dette med å stå på i jobben blir slike folk fort uvurderlige for dei som har ansvar for framdrifta i et prosjekt. Cato har og hatt det travelt då han i tillegg til å vera tømrar i Stavanger tek tilleggsutdanning på Fagskolen i Hordaland på linja for klassisk bygningshåndverk og restaurering. Han visste godt kva ein skottbenk var og var lett og be då eg spurte om han ville vera med å laga kvar vår strykebenk til dette kurset. Så kunne han få sin med seg heim etterpå. Begge hadde eit mål om å søka medlemskap i Skottbenkunionen på sikt.

jgh2
Cato Jøsang Vågen ved strykebenken frå Gurograv på Nes i Suldal.

jgh4
Strykebenken frå Gurograv

Eg henta dei to strykebenkane i Suldal og var innom Ryfylkemuseet for få ei innføring i å laga labankdører kun med hjelp av håndhøvlar. Dei viste meg og strykebenken dei hadde på verkstaden og me diskuterte litt forskjellar og sånt. Ein svært nyttige tur!

Cato og eg bestemte oss for å laga benkane våre ut i frå den gamle frå Gurograv på Nes, blanda med museet sin. Me brukte restmaterialar eg hadde til overs frå då me bygde det stora redskapshuset me har som kurslokale. Dette er heimeskore på ei lita bandsag eg har. 3×5 tomms av lerk, furu og gran. Langborda måtte me skjæra te dette prosjektet. Cato hadde ikkje prøvt å saga material før. Nå fekk han saga sine egne langbord til strykebenken sin. Då me arbeidde med desse benkane kom der som vanleg andre interessert og ville vera med. Det blei nokre kjekke stunder med snekring av strykebenker. Under labankdør-kurset var dei uunnværlige. På det mesta var alle fira benkene i bruk. Både dei gamle og dei nye.

Pløybenk i Elverum

Skottbenken
Skottbenken på Västagården i Lima og frå venstre Mattias Helje og Mattias Thuresson. Dei kan stolt presentere den fyrste originale svenske skottbenken her på bloggen. Dette fotografiet som vi har brukt tidlegare på bloggen får tene som illustrasjon på korleis ein pløybenk i Elverum kan ha sett ut på bakgrunn av teksten vi siterer under. Foto: Roald Renmælmo

Vi har tidlegare skrive om plogbenk på garden Stallheim i Trysil, plogbenk på garden Motens i Varaholla i Trysil og forfattaren Halvor Floden og plogbenken i Trysil. No kjem vi til nabokommunen til Trysil, Elverum, der Halvor Floden busette seg og budde i si yrkeskarriere. I Boka Elverum, IV – Tillegg til Finne-Grønns bok om Elverum, (Elverum kommune 1958) finn vi att den same Halvor Floden i redaksjonsnemnda i boka. Boka er ei slags bygdebok som beskriv geologi, arkeologi, folkemusikken, folketradisjon, historie, det gamle Elverum, seterbruket i Elverum, politisk styre, skolestell og kulturliv, kunst og litteratur, bygdemålet, matstell og handverk, idrettslivet og bureising og boligbygging. Det er gjort eit omfattande arbeid med dei ulike kapitla i boka som er skrive av ulike forfattarar som har kvar sine spesialområde. Om matstell og handverk i det gamle Elverum er det lærar Olav Furuset som skriv:

«Skulle det vera eit staseleg hus, skava ein tømmeret med trynfisken (pjål, skave, red. anm.). Andre høvla med skrubbokse og pussokse. Petter Tømmermann heldt på at ein skulle skava tømmeret om det så berre var til ei skarve utløe. Huset stod så mykje lengere da, sa han.

Tømmermannen måtte vera nøgje på meddraget, elles kunne veggen bli gissen. Han merka det ut meddraget eller klorivjua, som noen kalla denne reiskapen. Somme rita opp med hjørnet på øksa. Det måtte vera skarpe hjørner på den øksa ein hogg ut meddraget med. Lafthogginga var rekna som den største kunsta i tømmermannsyrket. For gamalt hogg ein laftet rett ned så djupt ein skulle. Men skulle ein rive eit slikt hus, slo ein lett av laftnubbane. Gudbrandsdølene gjorde noe tei kalla garpehogg, Dvs, dei let mergen eller garpen, som de sa, stå att. Tømringa vart solidare all med seg av det. I meddrag og laft la ein husmose (Hypnum). I røstet, og elles der det kunne bli svikt i veggen, gjorde tømmermannen lukur og slo i demlingar. For gamalt hogg ein lukune med augeøks. Sia kom navaren i bruk. Ein gamaldags navar åt seg ikkje nedover sjøl. Først hogg ein laus ei flis, så navarnibben fekk tak, og så var det berre å klemme og bora av alle krefter. I 1880-åra kom sentrumsboren i bruk. 

Stokksaga var lenge einaste saga tømmermannen brukte. Men sist på 1800-talet kom det etterkvart lettvintare sager. I 1870-åra kom det første vateret til bygda. Før hjelpte ein seg med loddet og vaterfjøler. I somme hus ser ein ennå golv av kløyvde tømmerstokkar. Men lenge etter at oppgangssagene kom, hende det seg ein gjorde bord for hand. Stokkane vart kløyvd med slippersag, og telgd eller høvla etterpå. Nær Dala i Løtenskogbygda var ei oppgangssag frå gamalt. Hit kom folk heilt frå Heradsbygda med sagtømmer, er det fortald. Sorperud hadde oppgangssag ved Sagbekken. Bronkegardane hadde sag ved Bronkåa. I Kverndalen har det vore sagbruk lenge. 

Panelbord gjorde ein for hand på pløybenk. Pløybenken var to stabber med skår i. Her var felt nedi to bord. Det eine var spika fast i stabbane, det andre var laust. Millom dei to borda la ein planken som skulle høvlast til. Så rissa ein opp breidda, hogg av det meste med øks, og høvla resten med skjøtoksen. Deretter kom turen til not og fjørplogen. Etterpå pussa ein bordet med semshøvlen. Staffen var det siste ein gjorde. Ein brukte mye panel der annakvart bord hadde berre not eller berre fjør på begge sider. Oluf Mørkhagen tok på seg mange byggearbeid i si tid. To av dei siste var bygningane på Grønli i Hernes og Vesterhaug i i Heradsbygda. Han hadde gjerne folk ståande heile vinteren med ymse kruslearbeid for seg. Da lånte han bort reiskap om det trengtes, for han hadde mye av det slaget. Amund Hansen Bråten og sonen hans stod ein heil vinter og gjorde holkillister til Grønlibygningen». (Magne Skrede (red), Elverum, IV – Tillegg til Finne-Grønns bok om Elverum, Elverum 1958)

Pløybenken som er beskrevet i teksten kan ha ein del felles med benken som vi tidlegare har presentert frå Västagården i Lima i Sverige. Elverum kommune grenser ikkje direkte til Lima (Malung kommune), men det er ikkje veldig store avstandar, ein kjører mellom på under ein time med bil. I teksten er det også med namn som skrubbokse, pussokse, skjøtokse, semshøvel, staff, holkillister og not og fjørplogen. Dette er nyttig informasjon for handverkarar som arbeider lokalt i området i, og kring, Elverum. Eg har også tidlegare skrive frå Elverum her på bloggen der eg siterer frå svar på spørjelista om snikkarhandverket frå Olav Furuset frå Jømna ved Elverum. Dette er same Olav Furuset som var forfattaren av kapitlet om matstell og handverk i boka Elverum. Spørjelistesvaret kom inn i 1946, altså 12 år før boka kom ut. Når ein granskar teksten om pløybenken i boka og teksten om plogbenken i spørjelista, vert det snart tydeleg at det er same teksten som er nytta begge stader. Dei fleste orda er skrive likeens og setningane er nokolunde likt utforma. Skilnaden er at han bruker plogbenk i spørjelistesvaret og pløybenk i kapitlet i boka.

Opptak av nytt medlem, med direkte opprykk som VIP medlem

Skottbenken til Hans Erik Olsen
Skottbenk og skottokse snikra av Hans Erik Olsen.

Hans Erik Olsen i Birtavarre i Kåfjord fekk oppleve kor fantastisk det er å høvle på skottbenk alt i 2012 då han var med på kurs i høvling og høvelmaking i Målselv. I ettertid har det blitt snikra fleire høvlar og i tillegg har han lagt mykje tid på å lære seg å smi eggverktøy. Når han fyrst fekk snikra sin eige skottbenk, så gjekk han nokre steg vidare ved å smi sine eigne høvelstål og snikre sine eigne høvlar til skottbenken. Det står respekt av arbeidet med å smi stål og snikre okshøvel, skottokse og eit sett med golvplogar. Dette kvalifiserer ikkje berre til opptak i Norsk Skottbenk Union, men han vert også VIP medlem på bakgrunn av å ha smidd sine eigne stål. Vi kan legge til at ståla er smidd i hans eiga smie med sideblås, trekull og belg. Frå før har vi berre smeden Jon Dahlmo som er VIP medlem. Som VIP medlem har ein høve til å bere det offisielle arbeidsforkleet til Norsk Skottbenk Union i fargen koksgrå. Hans Erik er fyrste medlem i Nord-Troms og vi håper han kan bli ein god misjonær for vidare spreiing av skottbenken i regionen. Vi gratulerer Hans Erik og ynskjer han velkommen som medlem. Teksten under og bileta i bloggposten er frå han.

Skottbenken, strykebenk eller rettebenk på Perteng, kjært barn mange navn

Da har jeg fått laget meg skottbenk. Som forbilde og i tanker har jeg sett litt på benken fra Balsfjord, Nesset, som Henrik har dokumentert på unionens nettsider, men da ikke med helt de samme mål og dimensjoner. Jeg har laget benken etter det materiale som jeg hadde liggende på låven. Bokkene er sammensatt med tapper og treplugger dimensjonen 4,5 x 4,5 toms furu og 4 x 4 toms bjørk som skruen går i gjennom, mener nok at bjørk er bedre å bruke når det skal skjæreres gjenger. Skruen har en dimensjon på 1,5 toms i diameter, det kan virke noe pinglete men har valgt å bruke det verktøyet man har tilgjengelig , materiale til skruen er gamle bordbein som er dreid ned til rett dimensjon for gjengesettet (Koreatypen). Langbordene har jeg kjøpt på materialhandelen og er av gran 2 toms 6 i dimensjon og 3,60 lang, her har jeg avrettet de litt med en håndhøvel , høgda på benken er 85 cm.

Grunnen for å lage  skottbenk er kanskje ikke direkte å høvle og pløye golvbord, men heller det å kunne rette av bord til andre formål innen snekkeri, og også å kunne sette bordene sammen med not og fjær. Så må man ha noen høvler til benken, skottokse og pløyeokser og det er et greit vinterarbeid å lage disse.

Nå har jeg muligheten til å smi høvelstålet selv i egen smie, hvor avlen er sideblåst med belg som gir luft og trekull til drivstoff. Høveltanna til skottoksen er smidd av 50 X 5 vanlig kjøpejern 355 konstruksjonsstål og stålsatt med et stykke fra en harvefjær av den gamle sorten. Stålet til pløyeoksene er litt mere sammensatte, men er stålsatt med samme prosedyre.  Den store høveltanna må ha en spalte som den lille skal ligge i , spalten kan hugges ut med meisel men her må man stålsette seg sjøl og være stødig på handa, eller ta i bruk den minste motstands vei, skjære ut spalta mekanisk med vinkelsliper eller skjærfil. Jeg satt på malingstape tegnet på målene og brukte vinkelsliper. Uansett metode så må man legge inn et filingsmonn, den siste filinga tas etter herdinga, det må ikke bli glipper i mellom tennene, da vil spon sette seg fast og høvelen tetter seg, det ville bli et dårlig verktøy til å høvle med.

Det er og ønskelig å finne og dokumentere en gammel skottbenk i Nord-Troms men så langt har jeg ikke funnet noen. Vi har ikke i musets samling heller som jeg vet om, men jeg regner med at de har vært i bruk også her, til husbygging og produksjon av golvbord og panel. Nordreisadalen og skiboten, Kvænangen er kanskje de plassene som er mest aktuelle steder å lete. Der har tilgangen til furuskog og sagbruk har vært best i regionen

Forfattaren Halvor Floden og plogbenken i Trysil

Dei siste vekene har det vore fokus på tradisjonen kring plogbenkar i Trysil der vi har presentert bilete av plogbenken i Varaholla og beskrivelsen av bruken av plogbenk på garden Stallheim i Drevdalen. Det viser seg så godt som alltid at når ein byrjar å undersøkje i eit område, så dukkar det opp fleire døme enn ein fyst hadde sett for seg. Så også når det gjeld Trysil. Vi i Norsk Skottbenk Union har fokusert på dei mest brukte nemningane som har vore brukt om skottbenken. Skottbenk er mest utbreidd, vidare er det slikt som rettbenk, strykebenk, føybenk og likande som er vanleg. Plogbenk og pløybenk er ikkje riktig så vanlege nemningar. I eit gamalt ordtak heiter det «som ein ropar i skogen får ein svar». Då tenkjer ein på at det er sitt eige ekko ein høyrer. Når vi spør folk om dei kjenner til skottbenk, eller søkjer i litteraturen etter skottbenk, så er det berre eventuelle skottbenkar vi får vite om. Folk som berre har høyrt om plogbenken eller rettbenken tenkjer kanskje ikkje på at det er det same som skottbenk? Etter tipsa om at plogbenk var den lokale nemninga i Trysil så måtte eg ta eit nytt tekst-søk i databasen til Nasjonalbiblioteket. Med eit søk på «plogbenken» fekk eg opp boka «Ein fjellgard» av forfattaren Halvor Floden. Boka viser seg å vere veldig interessant. Boka som kom ut i 1968 er ikkje så lett å få tak i lengre, men heldigvis har ho kome ut i ny og fint illustrert utgåve så seint som i 2018. Den kan tingast frå til dømes Gamle Trehus, Haugen bok eller Norli.

Halvor_floden
Halvor Floden

Halvor Floden

Halvor Floden (1884-1956) er kanskje best kjent som forfattar som står bak mange av klassikarane innan norsk barnelitteratur. Han var den fyrste barnebokforfattar som fekk statleg kunstnarløn, noko han fekk etter at han vart pensjonert som lærar. Han var lærar i Elverum frå 1905 til 1949. Floden vaks opp på nyryddingsbruket Kvanbekksetra i Trysil. Sidan han ikkje hadde odelsrett søkte han utdanning og kom inn på Elverum private lærarskule som 18 åring. Den siste boka han arbeidde med var «Ein fjellgard» som var ferdig same året som han døydde, men som fyrst vart utgjeve posthumt i 1968 som ein del av serien Norsk Folkeminnelags skrifter. Boka er ei skildring av oppveksten på Kvanbekksetra.

I forordet skriv Halvor: «Det er ikkje tanken at denne utgreiinga skal vera ei bok til utgjevings. Men eg tenkjer meg at det kan ha noko å seia at eg gir ei nokoleis utførleg skildring av det miljøet eg voks opp i, av den grunn at deg kjenner det – og at eg vonleg må vera i stand til å føre det «i pennen». Den driftsmåten som vart nytta heime på Kvanbekksetra, går no mot slutten, snart lever ingen som er oppvaksen med`n, han går inn i soga om det som «var ein gong». Ei utførleg skildring av livet og arbeidet på garden i min barndom kan med tida få kulturell interesse, og det er difor eg etlar meg til å bruke nokre vinterdagar til å feste noko om det på papiret. Eg legg til at eg skriv ikkje noko utkast, – dette blir fyrste kladden». (Halvor Floden, 1968)

Skjermbilde 2020-01-23 23.19.30

Ein fjellgard

Halvor byrjer med å innleie om å beskrive foreldra sine og Kvanbekksetra. Det var nokså dårleg med hus på garden, ettersom det var ei seter frå byrjinga. «Den garden som far hadde kjøpt, var å kalle «huslaus»: Dei gamle husa var forfalne, taka var utette. Og det var ikkje bygt til ein gard slik far og mor tenkte seg farden. Det var bygd til seter.» (Floden 1968). Vidare beskriv han korleis faren bygde opp hus etter hus og «han var sin eigen planleggjar og arkitekt, sin eigen tømmermann og til dels murar og snekker». Etterkvart som Halvor veks til og vert eldre får han også hjelpe til med dette arbeidet og gjennom det lærer han både korleis arbeidet vert gjort og det språklege i arbeidet. Skildringane av arbeidet i kapitlet «Husbygging» er særs fint skrive og er inspirerande lesnad for oss som har interesse for slikt. Det er ikkje ofte ein finn kombinasjonen av ein som har kunnskapen og tradisjonen om slikt arbeid og som også er god til å skrive.

Innreiinga

Halvor skriv: » Far leigde snikkarar til hjelp, til dømes til å snekre glas og dører.  … Sagbord og plank til innreiing og snekring skar dei på saga som høyrde til garden. Ja, det fanst ei oppgangssag nedi Kvanbekken 4-500 meter nedom garden, den saga hadde Kvanbekksetra og Skjærholla i hop. Ho kunne ikkje gå anna enn i bra flaum, difor vart gjerne saginga unnagjord om våren. Det var på denne saga far skar borda og planken til dei fleste husa som med kvart kom opp. Borda vart ikkje kanta, dei vart skorne tvert gjennom stokken. Dei var såleis mykje breiare ved rotenden enn ved toppen. Jamnast var dei breie, av ganske grovt tømmer. Dei vart godt tørka, først ute, sidan inni eldhus. All snekring måtte bli gjort med handreidskap. Den teknikken og reiskapen snekrane brukte, er truleg så godt kjend, eg skal ikkje gå vidare inn på dette emnet».  Her kunne eg sjølv gjerne sett for meg at han gjekk vidare inn på det emnet.

Vidare skriv han: «Neste etappe på bygningen (våningshuset) kom i 1889. Då vart salen mot vest sett i stand. Like eins kammerset over sengerommet til far og mor. Desse romma vart tapetserte. Eg har mang ein gong legi der og sett på taket – etter eg fekk lite grann vett på snekkerarbeide, og eg har sett kor jamt og fint borda er høvla, kor vel dei fell i hop. Der er ikkje kitta og sparkla før målinga, men ein målar sa at det trengst ikkje sparkling på slikt eit tak. Og eg hugsar kven som snekra der, koss dei hadde bordstapelen ved nordveggen, der låg han og tørka. Det var grove, ujamne bord slik dei var komne frå den gammaldagse oppgangssaga, men dei vart fine under hendene åt Johannes Talåsen og Ole Lunde. Dei brukte okshøvlen så sveitten rann, dei pløgde på plogbenken, dei var karar som kunne få det til. Da vart det au tropp opp til andre høgda. Enda gjekk eit ti-år før andre høgda av austre delen vart gjort ferdig. Før da var lagt golv der, og det store rommet vart nytta til kledebu, reiskapsrom for innreisskap – og elles til alt mogleg. Men i 1898 bygde far ei meir nymotens sag, sirkelsag med overfallshjul, oppe ved sjølve garden. Da kunne det bli sagbord til ymse, og borda kunne ein køyre til maskinhøvlings på Østby, og då trong ein vel ikkje å leige framande snekkarar til å slå på dei høvla borda. Det vart tre soverom der i andre høgda over kjøkenet.»

Vi kan tenkje oss at snikkarane kanskje hadde med seg plogbenken til gards når dei gjorde arbeidet, elles kunne det vere at han framleis finnast på Kvanbekksetra. Våningshuset står der framleis, medan ein del av dei andre husa er borte. Kanskje kan ein framleis sjå dei pløgde borda i taket som Halvor skriv om? Elles kunne ein spore opp etterkommarane etter snikkarane Johannes Talåsen og Ole Lunde og undersøkje om det kunne finnast ein plogbenk etter nokon av dei? Det er i alle fall grunn til å sjå for seg at det kan vere fleire plogbenkar å oppdrive i Trysil.

Livet på Kvanbekksetra

Vidare skriv Halvor om alle sider ved det å bu og drive ein slik gard som Kvanbekksetra. I boka er det kapittel som; Husmora og arbeidet hennar, Fjøsstellet, Mjølkestellet, Ysting, Brødbaking, Barnestell, Klevask, Framande, Handverkarar, Handverk av husens folk, Jakt og fangst og Fiske. Interessant lesing alt saman. Han skriv og om gardsdrifta gjennom eit år der han er inne på tømmerhogst, tømmerfløyting, tjørubrenning, neverløyping og liknande. Alt i alt ei fantastisk skildring av livet på ein slik gard. Det er ei bok som er anbefalt lesnad for deg som har interesse for arbeidslivet på ein gard på slutten av 1800-talet.

Plogbenk frå garden Mortens i Varaholla i Trysil

image0
Plogbenk på garden Mortens i Varaholla i Trysil. Foto: Hans Peder Nyhuus

Gjennom dei åra vi har vore aktive i Norsk Skottbenk Union, og leita fram ulike kjelder om skottbenkar, rettbenkar, plogbenkar, føybenkar og strykebenkar i inn og utland, har vi gong etter gong erfart at når vi byrjar å undersøkje i eit område som tilsynelatande er ein kvit flekk på skottbenkkartet, så dukkar det alltid opp spennande saker. Fram til for 4 dagar sidan kunne det verke som om Trysil var ein slik kvit flekk på kartet. Vi fekk tips av aspirerande medlem i Norsk Skottbenk Union, Sjur Åsgård om ei dagbok frå 1932 som hadde med litt om bruk av plogbenk i Drevdalen. Då vart det tydeleg at det fanns ein lokal tradisjon. Etter litt god hjelp frå Bianca Wessel så har det kome for dagen ein gamal original plogbenk i Trysil. Det er Hans Peder Nyhuus som har teke bilete av benken som er frå garden Mortens i Varaholla i Trysil. Varaholla er ei grend vest i Trysil og garden Mortens er saman med Olas og Petters ein del av det som var vestigarden. Sjur Åsgård vil prøve å få målt opp den aktuelle benken og kome tilbake med meir detaljert informasjon etterkvart. Her er dei opplysningane eg har så langt.

Benken er 5,5 meter lang. Benken har tre sett med føter som er grada ned i ein slags syllstokk. Benken blir stramma med kilar, ein for kvar strekkfisk som går gjennom føtene. Prinsippet med å ha føtene tappa ned i ein langsgåande stokk som vert festa til golvet/underlaget har vi vore borti tidlegare på benkane som er dokumentert på Skottbenk frå Vedum i Fåberg og Skottbenk frå Ulsrud  i Vestre Gausdal. Benken i Trysil finnast om lag 8 mil frå skottbenken vi har skrive om på Västagården i Lima.

Plogbenk i Trysil
Plogbenken er hengt opp og teke hand om på ein låve. Foto: Hans Peter Nyhuus

Ein anna lokal informant, Sven Pettersen, kan supplere med namnet langbenk på slike benkar. Han meiner det kan finnast fleire benkar i området. «I tillegg til not- og fjærhøvling ble de også brukt til spesialfalshøvling av båtbord, men også kanting, profil, renhøvling eller retthøvling av rot til topp bord. Bordene kunne vere håndkløyvde (urgammelt) eller fra sagstell eller oppgangssager. Ofte ble det brukt okshøvler, der to kunne holde i horna/håndtak på hver side av høvelen/langbenken. Var ganske effektivt! Skottbenk, ja, eller ble også kalt sk^ttubænk/langbenk i Trysil».

Ein bevart original benk er eit veldig godt utgangspunkt for nokon som vil snikre seg ein tradisjonell lokal plogbenk slik som Villa Wessel har vore inne på. Kanskje det også er aktuelt for Trysil bygdetun som ein del av Anno – museene i Hedmark å snikre seg ein eller fleire plogbenkar basert på denne flotte originale benken i Trysil. Eit eige plogbenkseminar kanskje? Uansett er vi veldig glade for å ha fått informasjon om denne lokale plogbenken i Trysil og takksam for at folket på Mortens i Varaholla har teke vare på denne kulturskatten slik at han framleis finnast. Mange er nok dei benkane som har fått ein ublid skjebne slik at dei ikkje lengre er blant oss?

Plogbenk på garden Stallheim i Drevdalen i Trysil

Kai Johansen med sin nybygde skottbenk
Kai Johansen høvlar det fyrste bordet i sin nybygde skottbenk. Skottbenk er eit anna ord for plogbenk og biletet er med for å vise korleis ein plogbenk kan ha sett ut. Plogbenken som er nemnd i teksten under veit vi ikkje korleis har sett ut så han kan ha vore nokså ulik denne på biletet. Kai vart medlem i Norsk Skottbenk Union i 2017. Foto: Roald Renmælmo

Det har så langt vore stille om bruk av skottbenk i Trysil kommune som i dag er ein del av vårt nye storfylke; Innlandet. Kommunen har vore ein kvit flekk på kartet vårt. Heldigvis har det no kome fram kjelder som viser tydeleg at også Trysil er med på skottbenkkartet, noko anna ville sjølvsagt vore merkeleg. Det er frå før registrert ei kjelde som viser til skottbenk i nabokommuna Våler og to kjelder som viser til skottbenk i nabokommuna Elverum. (Elverum 1 og Elverum 2). Det er også registrert og målt opp ein flott gamal skottbenk på Västagården i Lima i Malungs kommun som er nabokommune med Trysil på svensk side. Det viser seg at vi finn skottbenkar, eller plogbenkar, alle stader berre vi undersøkjer godt nok.

Tidlegare denne veka hadde eigarane av Villa Wessel ei posting på Instagramkontoen sin der dei viste eit gamalt foto av huset sitt. I kommentarfeltet fekk dei spørsmål frå Norsk Skottbenk Union om dei kjente til lokale skottbenkar i Trysil. Det kom snart svar frå Sjur Åsgård at han visste om ein årboksartikkel frå årbok frå 1990 av Trysil og Engerdal museum der det var snakk om å høvle bord på plogbenken. Eg fekk god hjelp av Ellen Fauske Bleness på Anno Museum som spora opp og kopierte artikkelen for meg. Artikkelen heiter «Otto Bjørnbekks dagbok 1932» og er kommenterte dagboksnotatar som Otto skreiv året 1932 og etterlot seg i ei notisbok. Det er Finn Moen som fører artikkelen i penna og han er svigersonen til Otto.

Otto dreiv småbruket Stallheim i Drevdalen i Trysil der det verka som han fokuserte på å slå og hesje alle små og store utslåttar i området. Han gjorde også arbeid på eige hus på Stallheim og eg siterer:

«Ganske mye tid brukte de på å bygge og sette i stand våningshuset på Stallheim. Enkelte dager har notater som: 

«Gjorde rammer rundt et glas i dag», 

– det er sikkert selve vinduskarmen det er snakk om. 

Onsdag 5. oktober: 

«Bar har hit plogbenken i dag, skal til å høvle breder og legge flattak i stua nu da.»

Denne plogbenken må vel være en slag lang høvelbenk til å høvle bord i, den var tydeligvis lang og uhandterling, for da de bar den tilbake til Bjørnbekk etter avsluttet arbeidet, har han en bemerkning om at; 

«vi slet en hund, forstås».

De brukte noen få dager til å handhøvle bord til stuetaket, men hvorvidt de pløyde den, sier dagboka ingenting om. Det er senere spikret opp huntonitt i taket der, så det er vanskelig å få undersøkt det nå. 

Torsdag 6. oktober sier dagboka: 

«Jon og je har planhøvlet ca 40 bord i dag, – – – «. » (Finn Moen, Otto Bjørnbekks dagbok 1932, Årbok for Trysil og Engerdal 1990)

Jon var broren til Otto. På den tida dagboka skriv seg frå var det veglaust inn til Drevdalen så det må ha vore ein hard tur å bere plogbenken fyrst frå Bjørnbekk til Stallheim og så tilbake igjen. Eg er ikkje lokalkjent i området så det er mogleg eg kan ta feil, men når eg studerer på kartet så er det kring 1 km mellom Stallheim og Bjørnbekk. Det er ein bra tur når turen er i veglaust terreng og ein må bere ein plogbenk mellom seg. Eg tolkar det slik at det då har vore ein såpass skikkelig laga plogbenk at det var verdt turen fram og tilbake vurdert opp mot arbeidet med å snikre seg sin eige på plass på Stallheim? Å høvle 40 bord på ein dag er ein bra prestasjon, men eg tenkjer vel at å transportere plogbenken fram og tilbake står det enda større respekt av.

Eg kan oppsummere med at vi no har kjennskap til at det har vore brukt plogbenk på både Stallheim og Bjørnbekk i Trysil. Vi har også fått vite at folk kunne ta ganske lange turar for å hente med seg plogbenken for å få gjort eit stykke arbeid. Det vitnar om kor viktig benken var for å få gjort arbeidet.